- Jeg var aldri i tvil om at pappa elsket meg

Pappaen til Elly Jelena Aspaas (21), Johannes fra Fauske klarte ikke å leve uten å ruse seg. Det var en evig kamp med alt som foregikk i hodet, og rusen gav ham pause og en måte å takle ting på. Nesten umerkelig ble han mer og mer sugd inn i «friminuttene», rus tok mer og mer plass i livet hans. Elly Jelenas pappa gikk fra å være en tilstedeværende far, som deltok på familieferier, barnebursdager og søndagsmiddager til å bli slukt inn i Oslos harde rusmiljø. Det skapte stor fortvilelse, men de tre jentene i livet hans, Elly Jelena, lillesøsteren og moren, lærte seg å akseptere ham som han var. De valgte å ta ham imot så godt de klarte, selv om det ikke alltid var lett.

– Det tok noen år før jeg skjønte hva en rusmisbruker egentlig er. Mamma valgte å være ærlig med meg og lillesøsteren min tidlig, men det tok likevel tid før jeg forsto fullt ut hva det ville si. Han var jo en god pappa når han var til stede, både da jeg var liten og som tenåring og voksen. Han bodde sammen med oss ganske lenge. Det var vanskelig å forstå, men jeg tror likevel at jeg skjønte hva en rusmisbruker er lenge før mange andre, sier hun.

Det kom til et punkt da moren kjente at hun hadde fått nok og måtte ta vare på seg selv og de to jentene sine. Hun har siden stilt seg spørsmålet om hun lot ham bli for lenge. Livet han levde fikk konsekvenser for den lille familien, og gjorde det utrygt. I perioder forsvant han for siden å ta kontakt igjen. Uvissheten om han hadde havnet i trøbbel og uroen for livet hans var tøff. Noe av det vanskeligste var likevel da han bodde i samme bydel som familien sin i Elly Jelenas sårbare tenåringstid.

– Jeg husker at det var ganske vanskelig da jeg var tenåring og i den verste flaue-perioden. Det hendte at jeg så ham på t-banen mens jeg var med vennene mine. En av dem kunne si: «Herregud, se på han..» Jeg gjemte meg og latet som jeg ikke kjente ham. Den perioden er jeg ikke stolt over i det hele tatt, sier hun.

Det varte ikke lenge før hun kjente at hun måtte ta et standpunkt og stå inne for at han var pappaen hennes. Da hun var omtrent 17 år husker hun at hun gikk bort til ham på t-banen og sa: «Hei, pappa!» selv om en hun sto sammen med nettopp hadde kommet med en kommentar om ham. Det var viktig for henne å vedkjenne både ovenfor seg selv, men også omgivelsene sine at han var pappaen hennes - uansett hva.

– Mamma snakket mye med meg og lillesøsteren min om at vi selv kunne velge om vi ville ha kontakt med pappa eller ikke. Og siden jeg hadde valgt å ha ham i livet mitt, så tenkte jeg at jeg bare måtte stå i det. Det var det jeg tenkte da sånne ting skjedde på t-banen. Da ble det litt lettere, fortsetter hun.

Hun viser bilder fra oppveksten av en kjekk og blid farsfigur, som var til stede på bursdagsfeiringer og sydenturer. Han jobbet hos jentenes bestefar og var med på familieturer både til Frankrike og Kragerø. Før rusen tok for stor plass og han mistet kontrollen. Elly Jelena beskriver ham som verdens snilleste og sjarmerende mann med mye selvironi.

– Det fantes ikke noe vondt i ham. Han lo og smilte hele tiden og var en fest av et menneske. Han var opptatt av klær og hvordan han så ut, og var sporty og et naturtalent på snowboard. Han prøvde å lære det videre til lillesøsteren min og meg, men vi har ikke arvet det samme talentet. Han spilte også fotball og syklet, forteller hun.

Hun sier at hun alltid har vært en skikkelig pappajente, og kjærligheten tok aldri slutt selv om de ikke hadde et klassisk far og datter-forhold. I de gode periodene tok han kontakt fra ulike mobiltelefoner - han byttet mobil og telefonnummer hele tiden. Da snakket de sammen i timesvis. Så var det
lillesøsterens tur og siden morens. Det ble også flere besøk til både rehabiliteringsinstitusjoner og åpen soning i fengsel. Han sa alltid at han var stolt av henne og viste varme og positiv oppmerksomhet. Hun kjente seg
elsket selv om pappaen hennes ikke klarte å bli rusfri og leve et normalt liv.

– Det ble faktisk lettere for oss da han var ærlig og innrømte at han hadde gitt opp å bli rusfri. Det var så tungt å oppleve at han gang på gang sprakk etter å ha hatt lange rusfrie perioder i behandling eller i fengsel for siden å ende rett tilbake i det gamle miljøet. Vi ble så skuffet igjen og igjen etter å ha håpet at nå, denne gangen skal han klare det. Fra da av visste vi hva vi hadde å forholde oss til, og valgte å akseptere situasjonen. Han hadde vært redd for at vi kom til å skyve ham vekk om han var ærlig - derfor tok det tid. Etter innrømmelsen endret samtalene seg, og han slappet mer av, sier hun.

Elly Jelena husker hvordan pappaen serverte rullekake og saft da de tre besøkte ham på åpen soning. At han var rolig og fornøyd, og at samtalene alltid var preget av selvironien hans og den spøkefulle tonen. Det er gode minner i dag, mye takket være moren og hvordan hun forklarte og snakket med jentene om alt rundt farens situasjon. Moren var hele tiden hans beste venn og snakket åpent både med jentene og ham. For å skape trygghet for jentene, samtidig som hun ga ham rom til å være pappa. Ut i fra de forutsetningene han hadde. Han måtte for eksempel love å holde seg unna i de verste rusperiodene og heller ringe når han var i bedre form. Hun sørget også for at han fraskrev seg foreldreretten både med tanke på barnevernet og muligheten til utenlandsreiser.

– Jeg har fått mye inspirasjon fra mamma, hun har vært hans største støttespiller i livet. Hun har skilt mellom rusen og han som person, hun hjalp meg å skjønne at det var som å forholde seg til to ulike personer. Når jeg så at hun klarte å elske ham fortsatt, så ble alt så mye lettere for oss. Mamma har vært flink til å sette grenser for pappa og snakke med ham i alle år, forteller hun.

21-åringen legger ikke skjul på at det har vært tøft, og at hun trengte at moren passet på henne. Det var spesielt en gang hun måtte sette foten ned.

– Jeg var rundt 15 år og fungerte som en psykolog for ham, og han ringte meg sent og tidlig. Det tok hun tak i, og det hadde han full respekt for. Vi opplevde hele tiden at han lyttet til og hadde respekt for det mamma sa. Vi måtte sette grenser, sier hun.

Faren hennes er adoptert fra Costa Rica, og vokste opp på Fauske. Elly Jelena syntes derfor at det var veldig viktig å lære seg spansk. I andre klasse på videregående dro hun til Argentina for å lære seg språket flytende. Hun har også vært i Costa Rica og møtt den biologiske moren og familien hans. En venninne av moren var med på TV2-programmet «Sporløs» for noen år tilbake, og de fant familien sin på Costa Rica. Det viste seg at det ikke var vanskelig å finne Elly Jelenas biologiske farmor på grunn av få innbyggere. Alle tre trodde at det ville bety masse for faren at moren hans var funnet og at datteren skulle besøke familien hans, men han reagerte med et skuldertrekk.

– Han hadde jo ingen minner fra familien sin i Costa Rica. Hans familie var først og fremst oss, og farmor og farfar i Nord-Norge. Men det var en fin opplevelse for meg å hilse på dem, selv om det selvsagt også er litt rart. Jeg er veldig nær farmoren min, så det føltes feil for meg da de ville at jeg skulle kalle pappas mamma for abuela. Det betyr bestemor. De er familien min, men samtidig helt fremmede mennesker, sier hun.

Elly Jelena er opptatt av å beskrive kjærligheten og godheten hun følte for faren, men også hvor vondt det var å oppleve fordommer og uvitenhet fra omgivelsene. «Stakkars, stakkars deg, du må ha hatt det helt forferdelig!» fikk hun høre. Hun har ofte opplevd at hun har måttet forsvare hvorfor hun ønsket å ha pappaen sin i livet sitt. En tidligere kjæreste hadde veldig sterke meninger om valget hennes om å jobbe som sykepleier innen rusfeltet. Det skulle han hindre henne fra, fordi det er farlig.

– Det opplevdes trist når andre spurte hvorfor jeg gadd å ha kontakt med pappa når han var rusmisbruker. Jeg visste jo at de aldri ville ha sagt det om de hadde møtt ham og blitt kjent med ham. Rusmisbrukere er jo som alle andre mennesker, som også trenger å bli møtt som det mennesket de er. De er ikke misbruket sitt, sier hun engasjert.

«Ingen er det man ser», heter det i Kirkens Bymisjon. Elly Jelena kunne ikke vært mer enig. Det hersker en «sannhet» om at alle rusmisbrukere er farlige, men som oftest er de først og fremst farlige for seg selv. Det er mennesker, som har havnet utenfor samfunnet, og som gjør sitt beste for å overleve. Med alt av skyldfølelse og skam for alt de ikke får til og alle de har skuffet.

– De trenger å bli møtt med åpenhet og ikke fordømmelse. Det blir i hvert fall helt umulig å komme tilbake til et normalt liv og ta del i samfunnet igjen hvis ingen gir dem en sjanse til å vise personligheten sin og hvem de er, sier hun.

For pappaen til Elly Jelena er det uansett for sent. Etter å ha sittet inne en stund kom han ut, tok overdose og havnet i koma i mai 2022. Da Elly Jelena fikk beskjeden reagerte hun sterkt. Det kom som et sjokk.

– Jeg har alltid vært redd for det, og har sett for meg scenarioet flere ganger. Jeg vet jo at narkomane leker med livet, at de aldri kan vite hva de får i seg. Men jeg trodde ikke at det skulle skje ennå, det hadde gått så bra rett før. Han hadde lagt på seg, og hadde fin brunfarge etter å ha vært i solen. Det var vanskelig å forstå, sier hun.

Elly Jelena var i Forsvaret da det skjedde, og de ba henne dra med en gang hun fikk beskjeden slik at hun skulle rekke å ta farvel. Hun er glad for forståelsen og måten alt ble håndtert på. De hadde full innsikt i situasjonen siden hun valgte åpenhet rundt farens liv.

– Alle tre var tilstede da han døde. Vi fikk tatt farvel med ham. Og begravelsen ville vi at skulle være så fin som overhodet mulig. Han var så fargerik, så vi ba folk om å komme i fargerike klær. Vi ville feire livet hans og hvem han var for oss. Blomstene
vi valgte var i alle regnbuens farger. Utgangssangen var «Can’t Get Enough Of This Love» av Barry White. Det var en avskjed som gjenspeilte hvem han var, og jeg tror at han ville ha likt den, sier hun.

I dag sitter hun igjen med minnene etter en pappa, som kanskje ikke var som alle andre, men som elsket henne uten forbehold. Og som hun elsket tilbake uten forbehold. Noen har forstått kjærligheten hennes, og akseptert ham for den han er. Som bestevenninnen og en tidligere kjæreste. Han skjønte at å være glad i Elly Jelena også betydde at han ble kjent med hvem faren hennes var. De hadde lange samtaler på telefonen sammen. Det betydde mye for henne. På armen har hun en tatovering, hun brukte litt tid på å bestemme seg for hva det skulle stå. Skulle hun gjøre som mange andre, og skrive navnet hans og datoene for fødsel og død? Det føltes liksom ikke riktig. Så valget falt på det pappaen sa
til henne i hver telefonsamtale: «Glad i deg,
elsker deg, savner deg.»