- Jeg tok identiteten min tilbake

Snøen lavet ned da Saltenposten kjørte opp gjennom Tollådalen i Beiarn, hvor ekteparet Toril og Knut Sivertsen holder til. I et rødt hus i skogen har de bosatt seg, i den samme dalen hvor Knuts forferdre har holdt til siden 1860-tallet.

Paret har fire barn i alderen 35 til 53, og da yngstedatteren Gry for tjue år siden skulle konfirmeres, fortalte hun foreldrene at hun ønsket seg samekofte.

- Fra før av hadde Knut og vår eldste datter nordsamiske kofter, som ble sydd av Margit Kuhmunen. Etter at disse var blitt sydd, fikk vi vite at det finnes en kofte som hører til vårt område, forteller Toril.

Knut fikk da en slektning i Sverige til å sy kofte til seg, og det var denne som ble brukt som mal da Toril tok mot til seg og sydde sin aller første samiske kofte.

Toril studerte først hvordan ulike kofter var blitt sydd, og fikk også tips og råd av noen andre som sydde kofter før hun satte i gang med prosjektet.

- Du vet, det var jo ganske nytt, dette med at man skulle gå ut med at man var samisk, at man kunne stå fram med sin identitet, sier Toril og fortsetter:

- Jeg visste at mamma hadde samiske røtter, men hun snakket ikke noe om det, annet enn at hun sa «det er nå litt lapp i oss». Det var først da jeg ble godt voksen og begynte å forske på slekta at jeg skjønte at våre samiske røtter var mye nærmere enn det mamma hadde gitt uttrykk for.

Toril fant da ut at morsslekta var samer, men at de ikke hadde snakket om dette fordi det var så skambelagt på den tiden.

- Jeg og Knut holder på med registrering av kulturminner, og bare i dette området har vi registrert flere hundre kulturminner. Det å holde på med det vi gjør kjennes som en oppreisning for min mor som aldri kunne tilkjennegi hva hun var. Jeg tok derfor til slutt mot til meg og fikk sydd ei kofte til meg selv også, forteller Toril.

Hun følte seg med en gang hjemme i kofta.

- Før har jeg hatt både fjellbygdsbunad og nordlandsbunad, men jeg følte meg aldri vel i dem, så jeg solgte dem.

Nå holder Toril på med ei ny kofte både til seg selv og til Knut, og i tillegg får hun stadig bestillinger på brystduker til kofte.

- Jeg burde gjort dette for lenge siden, men jeg er i hvert fall i gang, og disse to skal etter planen være ferdig i løpet av våren, sier hun og smiler.

- Det er mest arbeid med å klippe, siden det er mye sikk-sakkmønster i stoffet som skal klippes til. Jeg har en mal jeg bruker, men akkurat den klippingen er litt kjedelig, synes Toril.

Det er ikke bare sying av samiske kofter den driftige damen holder på med. Huset er fullt av klær, kniver og andre ting som hun har laget.

- Da jeg skulle opereres for kreft, så laget Toril denne til meg, sier Knut og viser frem en liten veske til mobiltelefonen.

Vesken er tydelig laget med kjærlighet og omtanke. Håndsydd av skinn, og med små perler brodert til det samiske symbolet for liv. Toril sydde også komse (samisk vugge av skinn) da barnebarnet ble født, og denne henger nå til utstilling inne på Forslilåven på gården deres, hvor ekteparet regelmessig har besøk av barnehage, skoleklasser og andre som skal lære mer om samisk historie.

Se video om Toril her

For fire år siden ble ekteparet invitert til kulturminnekonferanse i Kautokeino av Sametinget. Toril ble bedt om å snakke om hvorfor de jobbet med registrering av kulturminner, og da hun fortalte at årsaken delvis var for å få oppreisning for sin mor, fikk hun stående applaus fra salen.

- Det var tydelig at mange hadde hatt samme opplevelsen som meg, at man før måtte skjule sin identitet. Det kjennes godt å få
aksept, forståelse og anerkjennelse for våre samiske røtter, men også for det arbeidet vi gjør med å bevare viktige kulturminner, sier Toril.