- Jeg måtte bare håpe mannfolkene rundt meg ikke så at tårene begynte å trille

Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg var virkelig ikke forberedt i det hele tatt.

Men jeg kjente plutselig noe vått som rant nedover kinnet. En hastig hånd fikk tørket tåren bort, mens to reale slurker med kaffe sørget for å sende klumpen i halsen tilbake dit den skulle.

Ingen av de rundt meg virket å legge merke til at jeg faktisk syntes Saltdal mannskor - som jeg var på min andre øvelse med - sang Deilig er jorden så vakkert at jeg måtte gråte en skvett.

Hva i svarte er det som skjer med meg?

Jeg, som kunne sitte og le meg gjennom katastrofe etter katastrofe på TV, for det hadde jo ingen relevans for meg.

Det var 100 prosent selvopptatt ja, men det gjorde i hvert fall at jeg ikke fikk tårer i øynene av alt fra pensjonister som fremdeles holder hverandre i hendene mens de går tur, til en pungrotte som slipper unna en slanges gifttenner mens David Attenborough heier entusiastisk i bakgrunnen.

Det går nesten på kredibiliteten løs, dette her.

Her om dagen måtte jeg faktisk ta meg sammen og snakke hardt til meg selv. Dette ble for dumt.

Heldigvis var min bedre halvdel ute på et eller annet ærend, for jeg frykter hoderystingen kunne ført til nakkesleng.

Det har vært mye i media de siste dagene om Inspiration4, som sendte en romkapsel opp i bane rundt jorda i tre dager, med bare fire sivile ombord, ingen profesjonelle astronauter.

Netflix lagde en fantastisk dokumentarserie om det hele, blant annet om hvordan de fire som fikk dra ble valgt ut.

Én av dem hadde hatt kreft som barn, én nådde nesten fram til å bli astronaut på normalt vis, én kjøpte et lodd og den siste brukte et par hundre millioner doller av egen lomme for å realisere det hele.

Jeg gråt seriøst av alle de fire scenene som viste reaksjonene til de som akkurat fikk vite de skulle i verdensrommet. Alle drømmene, alt de gikk igjennom, kjente jeg inne i ryggraden.

Det hele var temmelig pinlig, egentlig. Men jeg var heldigvis alene, så det var bare å la det renne.

Forskjellen fra før, hvor man bare gråt over triste ting, har nå gått over til å være ren bingo. Det kan like godt være gode nyheter som får vannverket i gang.

Hvis ungene er flinke, må jeg svelge hardt. Når fotballspillere jeg bare har sett på TV jubler og viser et ekte brorskap, så kan det fort bli litt fuktig.

Jeg satt og så igjennom bilder fra bryllupet til meg og fruen har om dagen. Alle minnene fra en fantastisk dag blir så levende at det er vanskelig å la være å¨kjenne på følelsen av lykke som er så sterk at det bokstavelig talt renner over.

Så jeg har tenkt å bare la det komme om det melder seg.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal bære mine tårer med stolthet. Det er ingenting som er galt med å vise at man føler noe. Det er faktisk det livet dreier seg om. Et liv uten høye topper og dype daler kan ikke være noe særlig.

Ikke for meg i hvert fall. Jeg trenger å føle at jeg lever, mer og mer for hvert år man blir klar over at akkurat det ikke er noe som varer inn i evigheten.

Så en gang i løpet av de kommende ukene, når samfunnshuset på Fauske går fra å være fullt av mine barne- og ungdomsminner til en haug med betong og armeringsjern, så tipper jeg tårene kommer igjen.

Det er søren meg ingen spøk å bli gammel og emosjonell.