- Jeg levde i forestillingen om at døgnet har 24 timer. Nå vet jeg bedre.

Du kan ikke unngått å ha hørt det. Astra-Zeneca-vaksinen er mistenkt for flere dødsfall i Norge, etter en kombinasjon av blodpropp, blødning og lavt antall blodplater. Jeg skvetter litt. Tanken på blodpropp og blødning gjør meg skeptisk til vaksinen.

Godt tilbakelent i godstolen får jeg flere ganger daglig servert nyheten. Antall repetisjoner påvirker meg, mer eller mindre ubevisst. Nyheten er medievennlig, passer perfekt inn i et tabloidformat. Alt skjer raskt. Nyheten er dramatisk, og den angår oss alle.

Visst har jeg hørt noe om 130 000 AstraZeneca-doser i Norge, og jeg har hørt at det er satt millioner av doser AstraZeneca i andre land. Doser som åpenbart har berga mange tusen mennesker, og spart samfunn for store omkostninger. Det hjelper lite. I mitt hode klinger AstraZeneca dårlig. Jeg har liten lyst på den vaksinen. Jeg vil verken ha blødninger eller blodpropp.

Tenk om jeg i stedet kunne vaksineres med en medisin som forebygger mot hjerte- og karlidelser, i stedet for å framkalle propper og blødninger? En vakker drøm. Den medisinen ville jeg betalt mye for, tenker jeg fra godstolen.
Så slår det meg. Jeg vet det jo. Jeg kjenner jo den medisinen. Den er tilgjengelig for de aller fleste, helt gratis.

Det handler ikke om et medikament som kan sprøytes inn i overarmen. Jeg må flytte fokus lenger ned – på beina. Jeg må få beina til å gå. Mens jeg venter på en pille som får beina til å gå av seg selv, så må hodet mitt velge å ville gå. Dørstokkmila er en mental sperre.

Kanskje en arv fra alle de titusener av år vi har måttet spare på energien. Etter å ha sanka, fanga og spist, har det vært nødvendig å bevege seg minst mulig. Slik har Homo Sapiens overlevd i 200.000 år. Men i dag er alt snudd på hodet. I en teknisk revolusjon har vi lykkes med å passivisere oss selv så kraftig at vi nå må aktivere oss selv.

Vi må rett og slett gå. Det er det vi har bein til. Tid er sjelden problemet. Helt til jeg traff en vis trebarnsmor, levde jeg i forestillingen om at døgnet har 24 timer. Nå vet jeg bedre. Sylvi Katrin Brandsæther har lært meg at døgnet har 48 halvtimer. En av disse 48 halvtimene er nok. Er jeg aktiv i to prosent av døgnet, så forebygger jeg kraftig både mot hjerte- og karsykdom og en rekke andre livsstilssykdommer.

Aktivitet forebygger mot kreft. Aktivitet forebygger mot diabetes. Aktivitet forebygger mot demens. Jeg har hatt gleden av å treffe Norges internasjonalt kjente helsenestor Peter F. Hjort. Etter en gjennomgang av mer enn hundre fagartikler fant han at regelmessig fysisk aktivitet reduserer faren for demens med 40-50 prosent. Helsedirektoratet opplyser at 40 minutter rask gange tre ganger i uka kan være nok til å senke risikoen for demens. Demens kan ikke helbredes. Men demens kan forebygges. Så bra!

Fysisk aktivitet er en enestående medisin. Hvorfor i all verden skal da mine hjerneceller befatte seg med mulige skadevirkninger av AstraZeneca-vaksinen? Bryr jeg meg om helse, så er det best å gå. Ingenting har større betydning for et langt liv med god helse enn å gå. Helsedirektoratet anbefaler minimum 150 minutter fysisk aktivitet per uke.

Jeg tar en pause fra skrivingen. Jeg må prøve om det gjør vondt. Jeg tar våren i Saltdal på pulsen. Jeg går i sløsj og grus ned Osveien mot Rognan sentrum. En kjøttmeis synger etter beste evne i ei gran, og vårkåte skjærer flakser over hodet mitt med kvister i nebbet. På gamle E6 knitrer piggdekk mot bar, våt asfalt. Jeg passerer, i god avstand, ei eldre dame med luftfilter foran ansiktet. På Øyra sitter fortsatt tela i marka. Øyra er et trivelig turområde.

Jeg kjenner etter. Ennå gjør det ikke vondt å gå. Så oppdager jeg vårens første tjeld. Man kan bli lykkelig av mindre. Vel hjemme, etter 30 uteminutter, kjenner jeg igjen etter. Det gjør ikke vondt etterpå heller. Tvert imot.

Hvorfor i all verden går jeg da ikke daglig? Ifølge Helsedirektoratet er 2/3 av voksenbefolkningen for lite aktive. Hvorfor? Det gjør jo ikke vondt å gå, og jeg vet jo at daglige småturer forebygger mot livstidssykdommer.

Pisk eller gulrot?

Vi har en egen forskrift om merking av tobakksvarer. Pakninger skal merkes med «Røyking dreper». Kanskje bør vi nå merke lenestoler og sofagrupper med «Langvarig stillesitting dreper»? I påvente av et lovvedtak, kan jeg jo selv merke godstolen foran TV-en. Det går an, men det blir jo litt utrivelig i stua.

Jeg foretrekker gulrot. Jeg heier på turstier, turveier, trimkasser og trivelige grøntområder. Jeg heier på Øyra. Jeg heier på våren. Jeg heier på Saltdal kommune med Solveig Strøm og Birgit Vik. Å investere i fysisk aktivitet i natur er medisin for både kropp og sjel. Kommuner som investerer i folkehelse i dag, sparer seg selv for utgifter til sykehjemsplasser i morgen.