Jeg fikk ikke det jeg ønsket meg, jeg fikk noe mye bedre

Når alderen er blitt så høy at man har spenning og forventninger til det som skal skje. Men samtidig så lav at rasjonaliteten over at man faktisk ikke kan gjøre noe med tiden ikke har slått til.

Akkurat da, julaften 1989, den kunne knapt vært et større evighetsprosjekt. Jeg aner ikke om Tre nøtter til Askepott ble sendt det året, men jeg regner med det. Jeg kan ikke huske at det ikke har gjort det.

Dette var bare en drøy måned etter at jeg fikk oppleve noe på min bursdag som jeg i ettertid har forstått var en enormt historisk viktig hendelse i vår europeiske historie. Niende november sprakk nemlig bobla mellom øst og vest i Berlin, og muren vi hadde vokst opp med å høre om, var plutselig bare et symbol over en feilslått ideologi som ikke kunne holde på sine egne.

Ironisk nok hadde man i ukene mellom 1. desember og julaften kunnet se på et av de sterkeste vitnesbyrdene for sakte-tv, nemlig Skomakergata. Det ironiske elementet var det vi trodde var et innslag med Jon Blund, men som viste seg opprinnelig å være et produkt fra østblokken, med mål om å vise fram fortreffeligheten til de som var i overkant fans av overdådige mannskor, hammer og sigd.

Så, når julestrømpen var inntatt og Askepott ikke lenger singel, var det bare å vente på det som tross alt var og er verdens beste julemiddag, mammas ribbe. Den har faktisk ikke sitt like i mitt sinn, og en av de tingene man virkelig kunne glede seg til på julaften.

Det var bare ett ørlite problem, nemlig en liten runde med det som i voksen alder har truffet meg som den reneste og vakreste formen for hverdagshykleri, nemlig gudstjenesten på julaften.

Den eneste dagen i året man kan garantere full kirke.

For Helge på ti år var dette selve definisjonen på en sakte død. Akkompagnert av kirkeorgel, til og med.

Jeg har lært å sette pris på juletradisjoner i enda større grad som voksen, men akkurat gudstjenesten på julaften, den tror jeg aldri jeg kommer til å gjeninnføre.

Så var det endelig tid for det store. At gavene, som hadde ligget og breiet seg under treet i noen dager, skulle til pers. Med to brødre til, noen viktige år eldre enn meg, så ble det ikke så få heller. Ikke noe som kan konkurrere med dagens gavebonanza, men likevel nok til å holde på en god stund for å komme i mål.

På den tida var det ikke noe internett som kunne være behjelpelig med å finne fram det man kunne ønske seg. For en tiåring i 1989, var det kun én plass å gå, nemlig Ringo-katalogen.

Det var kartet man kunne navigere etter inne på butikken til Rune ”Smart” i Storgata på Fauske. Og det var ikke så rent lite man kunne finne der.

Når man hadde levert inn ønskeliste, besto den av det som burde være selvsagt å få til, noe som kunne gå på en god dag, og noe som var totalt urealistisk. Man kunne like godt spurt om en bil.

Jeg hadde én sånn jul, men det var kanskje ikke i 89. Da jeg hadde ønsket meg et modellfly som var med i GI Joe-serien, som også hadde en storebror som kostet det dobbelte, men som også var dobbelt så kult.

Så dere kan forestille dere fjeset på unge Simonsen, da julepapiret ble revet av, og det mest kostbare alternativet åpenbarte seg under.

Jeg glemmer det aldri, så enkelt er det. Jeg tror faktisk det fremdeles er på gutterommet eller på loftet i barndomshjemmet.

Verdt ventetiden var det i hvert fall. Selv om det gikk saktere i hine hårde dager.