- Jeg er en skikkelig dårlig taper

De fleste av oss liker å fortelle historier om oss selv som stiller oss i et fordelaktig lys. Kanskje pynter vi også innimellom litt på det vi forteller.

Det er vanskelig å innrømme feil og svakheter ved oss selv. Man vil jo ikke at andre skal tenke negativt om en, sant?

Men i dag skal jeg fortelle dere om noe jeg så absolutt ikke er stolt over, men nå når vi nærmer oss påske så kan kanskje mange kjenne seg igjen i det jeg skriver.

Påskeferie er for mange ensbetydende med at familien skal samles rundt bordet på kveldene for en vennlig runde brettspill. Gøy for hele familien, sies det i reklamen for mange av disse spillene. Og det er det sikkert, for noen.

Men i vår familie derimot, så er det ingenting som heter tap og vinn med samme sinn.

Og det er ett spesielt spill som har skilt seg ut gjennom oppveksten. Og jeg får ennå høre historier om når jeg spilte dette med venninner som var med på hytta når vi var unger. Disse historiene stiller meg, kanskje ikke overraskende, i et særdeles ufordelaktig lys.

Det var derfor med skrekk og gru at mamma ringte meg for noen uker siden for å fortelle at hun hadde vært oppe på kvisten. Hun hadde lett etter noe annet, men funnet det som ifølge tonen i stemmen hennes måtte være gull. Jeg kunne høre pappa knise høylytt i bakgrunnen.

Gull var det nok, men så absolutt ikke for meg.

Mamma hadde nemlig funnet fram det gamle stigespillet som lå bortgjemt i en pappeske. Og hun insisterer på at vi skal spille det i løpet av påska. Jeg er ikke så sikker på om det er så lurt, og jeg skal fortelle dere hvorfor.

Men først, for de som ikke er innvidd i stigespillets grusomheter, så er reglene ganske enkle. Du starter i rute 1, og vinner om du er først til rute 100. Høres ganske rett frem ut, ikke sant?

Problemet er hindringene du møter på din vei, om du er så uheldig å få feil tall på terningen.

For å spille bruker man to terninger, du kan ende med å få flytte deg to ruter fram eller tolv, og alt derimellom. Er du riktig heldig så havner du på en rute som lar deg ta en snarvei. En stige der du kan klatre fra for eksempel rute 2 til 38. Vi liker vel alle snarveier i livet?

Det som derimot gjør spillet noe så inni hampen frustrerende, er når du har kommet deg trygt til rute 96, og bare er tre ruter igjen før du er i mål. Dette er tidspunktet der jeg ofte selger skinnet før bjørnen er skutt.

Det er da jeg kjenner den sitrende følelsen av vinnerglede boble over, og jeg blir alt annet enn en likandes person. Det er i dette øyeblikket jeg rett og slett mister litt grepet, og lar stigespillets ånd ta bolig i kroppen min.

Det som da skjer, er at jeg hovmodig passer på å påpeke nøyaktig hvilke ruter alle de andre befinner seg på - og jeg soler meg i glansen av at jeg kommer til å ta seieren når det blir min tur til å kaste terningene neste gang.

Vel, så blir det min tur til å kaste terningene igjen. Og jeg vil anslå at omtrent 99 av 100 ganger av disse tilfellene, så havner jeg på rute 98, og der befinner det seg et forbanna kumlokk som gjør at jeg havner ned igjen på rute nummer 78. På dette tidspunktet fordufter hovmod, og surninga tar fatt.

Neste gang det er min tur, så kan du altså banne på at jeg sklir på et bananskall i rute 86, og før jeg vet ordet av det har jeg hatt en hel heisatur nedigjennom spillet og er tilbake omtrent ved start.

Jeg er ganske så sikker på at dette spillet var designet for at sånne som meg skal miste fullstendig grepet. For selv om jeg framstiller meg selv som en idiot, så er sannheten den at jeg er en like dårlig vinner - som jeg er taper. Jeg er like uutholdelig uansett utfall.

Men til mitt stakkarslige forsvar - stigespillet er et av få brettspill som får meg til å miste fatningen på denne måten. Jada, det finnes andre brettspill som får frem det verste i meg, men må jeg innrømme mer nå - så vet jeg ikke om jeg tørr å se folk i øynene mer.

Til tross for det overnevnte, så hevder mamma og pappa hardnakket at det blir noen runder stigespill i påska, og alt jeg kan si til det er:

GAME ON! (og selvfølgelig god påske til alle dere andre)