Jeg er bekymret for at barn og ungdom ikke følger de verdiene som skapte dette samfunnet

Jeg leste et skremmende innlegg om at jenter, helt ned i 12-års alderen, selger seksualiserte bilder av seg selv til voksne mannfolk via Snapchat og Messenger. Det er også avdekket at voksne mannfolk avtaler fysiske møter med jenter – mot betaling!

Hvor er denne verden på vei? Det er sagt mye om syke voksne menn som misbruker barn og unge. Ut ifra avisoverskrifter er politiet veldig flink til å spore opp gjerningsmennene og «geleide» dem til rett instans, som for eksempel domstoler og fengsler.

Jeg har stor tillit til politiet og systemet for
øvrig. Forbryterne får som fortjent!

Jeg er mye mer bekymret for disse barna som velger å selge bildene sine. Rettere sagt – jeg er bekymret for deres holdninger og forventninger til livet. Hundrevis av spørsmål svever rundt i hodet mitt. Jeg har møtt flere med følgende livsmotto: Jeg vil ha alt og jeg vil ha det nå!

Ingen av disse unge lider en slik nød at de er nødt til å selge bilder av seg for å tilfredsstille elementære menneskelige behov. Det finnes ingen land i verden som tar bedre vare på sine svake grupper enn Norge! Dette er en av de grunnleggende norske verdiene.

Her er det mange, synes jeg, som ikke har gjort jobben sin ordentlig: først og fremst foreldre,
skole og nær familie.

Jeg vet at mange vil reagere på dette utsagnet. Samtidig vil jeg minne folk om at Russland, Irak, Venezuela, Nigeria, Mexico, Angola, Brasil produserer mye mer olje enn Norge. Det er velkjent hvordan har folk flest i disse landene.

En av de norske verdiene er også tålmodighet! Ting tar tid. En må gjøre noe for å gjøre seg fortjent til lønn, respekt og anstendighet. Velstand i dette landet hviler ikke (bare) på oljen.

Norge er et av landene med den høyeste prosentandel kvinner i arbeid, på nesten 64 prosent.

I Europas mest utviklede land, Tyskland, er denne prosenten 54,5. Så, alle skal bidra! Kan du ikke bidra –får det du trenger. Kanskje ikke så mye som en har lyst på, men en vil iallfall ikke lide noen nød.

Arbeid til alle og solidaritet med dem som ikke kan jobbe er viktige verdier i dette samfunnet.

Holdningene til disse, og flere andre grunnleggende verdier i dette samfunnet, er det som bekymrer meg mest. Jeg sier ikke at norske holdninger og verdier er best i verden, men jeg påstår at de fungerer mye bedre enn i mange andre, pengemessig rike land.

Oljenasjonene i Midtøsten har mye mer penger en Norge! Og, hva så?

Jeg er bekymret for at barn og ungdommer ikke følger de verdiene som skapte dette samfunnet. Min overbevisning er at her må alle instanser komme tungt på banen og snu barn og unges verdigrunnlag i riktig retning. Det er jo ikke barn og unges skyld at deres verdisyn er som det er. Foreldre og skolen har sovet i timen.

Det er en velkjent sak at hjernens evne for konsekvenstenkning utvikles først i begynnelsen av tjueårene. Hele samfunnet må engasjeres for at denne type holdning ikke tar rot i den kognitive koden.

En «tilpasning» av hva som er etisk riktig er tydelig over nesten hele fjøla! Flere og flere synes det er greit å jobbe svart, nesten ingen bryr seg om fartsgrenser, vi hører at en av fire synes det er greit å svindle forsikringsselskap, å ha sin egenfastsatte «kvote» for alkohol og tobakk gjennom tollen er «helt greit», bruke firmabil til private formål er blitt en «rettighet», å være NAVer er ikke mer ydmykende og så videre.

Listen kan fort bli lang.

Jeg undrer på hvor alt dette kommer fra? Så kom jeg på et ordtak fra mitt gamle land: Fisken stinker fra hodet av! De fremste politikere har løfter de veldig godt vet er uoppnåelige! Og når de kommer til makten oppfører de seg som om de aldri har hørt om det løftet de ga. De skriver falske reiseregninger for hundretusener av kroner. Bruker mobiltelefon for titusener av kroner på vår bekostning. Lager store fester og organiserer reiser for sine partifeller – alt betalt av skatteytere. Osv, osv...

Og alt dette gjøres av mennesker som, i tillegg til foreldrene og skolen, skal være forbilder?

For meg, moralens og etikkens forfall er tydelig. Vi står ikke foran en utfordring.

Vi har et reelt problem!

Ermin Krehic er født i 1962 i Bosnia og Hercegovina - tidligere Jugoslavia. Han jobbet som journalist og redaksjonssjef før han i 1992 ble ufrivillig krigskorrespodent. Han kom til Norge i mai 1993, og jobber nå som flyktningekoordinator i Sørfold kommune.