– Jeg broderer så lenge øynene holder

Blått, mykt, tykt stoff bølger seg nedover fanget til den eldre kvinnen. Hun myser konsentrert under det hvite lyset fra arbeidslampa. Ute har dagen nådd middagshøyden, men lys nok til håndarbeid er det ikke.

Den gjerrige januardagen går på sparebluss, og gjemmer lyset det til den kan pøse ut alt på en gang. Til sommeren, den store arktiske lysfesten.

Fest er også et nøkkelord for plaggene som blir til her inne i ei leilighet i tredje etasje i ei boligblokk i Kirkegata på Rognan.

353 bunader og 563 bunadsskjorter. Det er tallet på plaggene 82 år gamle Gerd Marie Arntsen har brodert eller tilvirket i løpet av 45 års tid. Noen av bunadene hun også montert. Det gjør hun ikke nå lenger. Nå er det broderiene som opptar henne.

- Jeg har brodert i 25 år for Husfliden, forteller Gerd Marie.

De fanget interessen for en prøvelapp hun sendte inn. Siden har det blitt noen bunader fra Gerd Maries hender, mest nordlands- og lofotbunader. Man kan se det, selv med et utrent øye, dette er presisjon og perfeksjon på høyt nivå.

Det hele startet da hennes eldste datter skulle konfirmeres. Glad i å sy og brodere som hun var, undersøkte Gerd like gjerne muligheten for å lage bunaden selv. Det tullet på seg, og det ble bunad til henne selv og til datter nummer to, og så var det to søstre med deres døtre som også skulle ha bunad.

Nå har også barnebarn blitt utstyrt med det staselige plagget i finvevd ull og lin. Hun har også fått i oppdrag å lage dukkebunader. Det er en ekstra utfordring, siden alt er så smått.

- Det er litt vanskelig å få plass til alle fargene, sier Gerd Marie om det å lage nordlandsbunader i miniformat.

- Hvordan lærte du deg denne kunsten?

- Jeg har brodert en del duker og slikt fra før. Så spurte jeg de på Husfliden hvordan det gjøres. De hadde en ganske god forklaring som følger med, og øving gjør mester.

Hun syns det er synd at noen setter bort denne tradisjonsjobben til andre land hvor den gjøres på billigste måte, og med helt andre materialer. Hun kjenner folk som har opplevd å bli skuffet av et slikt kjøp.

- De sa det var bortkastede penger og opplevde å kjøpe katta i sekken.

Veggene i den romslige leiligheta avslører fingerferdigheten til Gerd Marie. Ved siden av vinduene med utsikt over hele Rognan ser man det ene familiemedlemmet etter det andre avbildet i bunad. Det er blå Nordlandsbunad som går igjen. Bunaden som også ble kåret til landets vakreste.

- Hvilken bunad er penest, syns du?

- Det er lofotbunaden, sier Gerd Marie uten å nøle.

Selv har hun en blå nordlandsbunad. Hun syns det er stas å se par som bærer bunad, og mener at alle kler å gå med bunad, uansett kroppsfasong. Men det er en ting som er viktig.

- En bunad er et plagg som må bæres med ære.

Når lokalavisa kontakter henne, er hun litt blyg, og lurer på om dette kan ha offentlighetens interesse. Vi klarer å overbevise henne, og tropper opp med munnbind, hansker og sprit, nysgjerrig på hvor denne drivkrafta kommer fra. Så mye som kan skapes med ei nål og tråd i gult, grønt, rødt og blått.

Hun tjener en liten slant per oppdrag, men det er på langt nær nok til å dekke arbeidstimene som går med. Det blir mer som en hobby å regne nå, og hun har for tiden nok oppdrag å henge fingrene i. Det blir småtravelt fram til i mai, når konfirmasjoner og andre slags festdager setter inn for fullt.

Mens hun i sine mest aktive dager kunne bruke rundt tre uker på en bunad, trenger hun nå fem-seks uker. Ei skjorte tar cirka ei uke, og hun kan sitte opptil åtte timer daglig.

Fortsatt påtar hun seg oppdrag. Bunad nummer 353 ligger pent sammenbrettet og er klar for montering.

- Men jeg har mange ganger tenkt at «nå er det stopp», innrømmer Gerd Marie, som får kjenne det i skuldrene og nakken.

Å brodere innebærer mye statisk arbeid. Når datteren er innom, hender det hun må kna litt på morens ømme skuldre. Og så har hun gymnastikk hun tyr til for å løse opp.

En skulle ikke tro at det blir tid til andre ting enn å brodere. Men Gerd er aktiv i pensjonistforeninga og er med på seniordans, som er i bero inntil videre på grunn av covid-19-tiltak. Og så hender det hun finner fram et kryssord. Det blir som en pause fra nål og tråd.

- Kryssord må man løse for å hode hodet i gang, forklarer hun.

Hun er født øverst i Beiardalen, og oppvokst på Setså. Hun og mannen bodde i 25 år i Sulis, der han arbeidet i gruvene. Siden overtok de barndomshjemmet hennes på Setså.

Nå har Gerd Marie vært enke i rundt fem år, og har valgt å bo mer sentralt. Hun kjøpte en av leilighetene i Kirkegata på Rognan. Her trives hun med alt nært rundt seg, og er glad for at hun takler godt å være alene.

Også gjennom koronatida føler hun at hun har klart seg greit.

- Hender det noen ganger at du kjeder deg?

- Nei. Men hvis jeg slutter å brodere, da tror jeg at jeg kommer til å begynne å kjede meg. Jeg har bestemt meg for at jeg syr så lenge jeg føler for det. Så lenge øynene holder og hauet virker.