- Jeg begynner å bli vant til været

Inne på et hvitt kontor med utsikt til fjell og furuskog, sitter en italiener og kommuniserer med folk over hele verden.

Alessandro Angelini (41) er logistikk-koordinator ved Nexans. Han skal ta seg av alle ordrene og sørge for at kundene er fornøyde.

Vennlig ønsker han lokalavisen velkommen innom, og byr på en kopp kaffe midt oppi alle ordrene. Vi kommuniserer på et lett gebrokkent engelsk, iblandet ett og annet norsk ord.

I litt over åtte år har Alessandro fra Verona bodd og jobbet på Rognan. Han innrømmer at forskjellene er store. Blant det han setter høyest her, er de mulighetene som naturen gir.

Som en litt kjedelig, men alltid passende innledning på en samtale spør vi italieneren hva han synes om været i Saltdal.

- Vel. He he. Det er interessant. Da jeg flyttet hit, fikk jeg høre at Saltdal var ett av de tørreste stedene i Norge. Og jeg synes vintrene er fine. De første tre-fire årene var tilvenning, men det gikk bra fordi det var noe nytt. Nå tenker jeg ikke over det.

Alessandro unnskylder seg for å sjekke en epost som akkurat tikket inn. Så ser han på meg fra andre siden av skrivebordet. Utseendet er ikke typisk italiensk, ifølge han selv. Mellombrunt hår og blå øyne.

- Jeg glir godt inn her som en hvilken som helst saltdaling, ler han.

Utenfor vinduet bak han faller små snøfnugg over furuskogen.

Kulda og de lange vintrene til tross, går han ikke rundt og savner klimaet i Italia. Kanskje fordi han har lært seg et av de mest urnorske uttrykkene;

- Det finnes ikke bare dårlige vær, bare dårlige klær, sier han overbevisende.

Men ett element klarer Alessandro ikke å venne seg til.

- Jeg syns mørketida er lang.

Oppveksten i Verona husker han som harmonisk og god. Til han var 12, bodde familien ute på landet, og så flyttet de inn til byen. Så han har liksom litt av begge deler i seg. Bygd og by.

På spørsmålet om hva han synes om nordmenn, må Alessandro tenke seg litt om.

- De er veldig forskjellige fra sør og nord. Her er folk mer åpne og lette å få kontakt med.

Men han synes ofte det stopper der, med småpratinga. At det er ikke alltid er så lett å komme inn i et miljø og bli venner med folk.

-
Hva har


Verona, som Saltdal ikke har
?

- Jeg savner det sosiale derfra, å gå ut og spise et par ganger i uka. Og det at man bare kan ta en «happy hour», gå ut i lag etter jobb og ta en kopp kaffe. Men det ligger ikke i den norske kulturen.

Alessandro tror det skyldes at forholdene er så små, og at de fleste har en bestemt krets av slekt og venner som de vanker i allerede. Uten at han tenker på det som noe negativt.

Han er imidlertid svært fornøyd med at han kan finne et fantastisk turterreng like utenfor husveggen.

Og så har han nettopp fått en viktig bi-jobb som ikke akkurat kan kalles usosial. Han er en av to trenere for Saltdalkameratenes A-lag. Jobben deler han med Jan Solvang Jensen.

Han smiler til journalistens spørsmål om han selv har spilt italiensk fotball på høyt nivå.

- Ja, jeg var stjernespiller. Jeg kunne latt deg tro det, he he. Men jeg spilte altså på bedriftsfotball-nivå, innrømmer han.

Før han kom til Norge i 2007, var Alessandro en periode i Skottland. Det var der han møtte sin norske kone, som vokste opp i Saltdal.

At han fikk seg jobb akkurat i Saltdal, skyldes likevel tilfeldigheter, ifølge Alessandro, som er utdannet innenfor økonomi.

- Hvis jeg først skulle få meg jobb i Norge, måtte jeg bare ta det som dukket opp. Markedet er så lite.

Nå bor han her sammen med sin kone og datteren på ni år. Og han har mye positivt å si om oppvekstvilkårene.

- Det er mye fokus på barn, og mange aktiviteter for dem å holde på med.

Han syns det er uvant, for i Italia må barn finne på aktivitetene selv. Her er det frakting av den håpefulle til det ene etter det andre.

- Har du hørt om det norske uttrykket tidsklemma, og er dere der?

- Nei. Jeg er av den oppfatning at det er bra å ha mye å holde på med. Det er viktig at man ikke blir lat.

Heller ikke det byråkratiske systemet i Norge har Alessandro noe å utsette på.

- Det går glattere enn det gjør i Italia. Men det er vel naturlig, siden det er noen millioner færre mennesker her.

- Etter åtte år i Norge, føler du deg som nordmann?

- Nei. Jeg er italiener. Jeg liker å si at jeg er fra Verona.

Og han kjenner at han av og til savner enkelte ting der hjemme. Som våren. Han er fascinert over hvordan vinteren i Nord-Norge går rett over til sommer.

- Man har ikke vår her. Det skjer veldig fort, når det blir sommer. Jeg savner våren i Verona. Den er vakker. Men så er høsten veldig fin her.

Et par ganger i året tar Alessandro med seg den lille familien og reiser til Italia. Han setter pris på kontrastene.

- Det er godt å komme tilbake. Man ser skjønnheten når man har vært borte en stund.

Han har besøkt noen steder i Norge, og syns det er litt vanskelig å svare på spørsmålet om hvilket han liker best.

- Da bør jeg vel si Saltdal, men vet du, jeg svarer Oslo. På grunn av folkelivet. Her er det vakkert å kunne gå ute i naturen og nyte stillheten, men jeg syns også det er godt å treffe mennesker. Går man ut etter klokka åtte om kvelden her møter man ikke så mange.

- Har du en favorittplass her i Saltdal?

- Trollhaugan. Det er fint å gå på tur der.