- Jeg ante ikke at en slik kjærlighet og omsorg fantes

Det er bare noen få dager igjen til jul. Alle husene i Hauan lyser om kapp med hverandre i forsøket på å kvele mørketida.

Tett i tett står de nybyggede hjemmene til nyetablerere på Fauske. Og øverst av dem alle, står et hus som Fauske aldri har sett maken til før. Drømmehjemmet til Ole og Gitte.

Døra står litt på gløtt i det jeg går opp trappene til huset i Finneidlia. Jeg trenger ikke å bruke ringeklokka, for i inngangspartiet står hunden Otto på tre år, og han vet å si ifra når det kommer noen.

- Du kan si det er han som er mannen i mitt liv nå, sier Gitte og smiler varmt mens hun viser vei opp trappa til stuen.

Det er bare litt over tre måneder siden
familiens liv ble snudd opp ned i løpet av noen få minutter. Søndag 15. september var Ole Dahl ute for å jobbe litt, men falt om med hjertestans.

Dessverre sto ikke livet til å redde, og entreprenøren og gründeren gikk bort, bare 54 år gammel.

- Ole var egentlig på jobb stort sett hele tiden, så det var nesten helt naturlig at han var det da han døde også, sier Gitte og holder blikket hevet.

- Vi skal alle tre ut av livet på et eller annet tidspunkt. Ole gjorde det mens han monterte kjøkken. Han var på post, for å si det sånn. Smilet kommer raskt tilbake igjen.

Minnene om mannen er sterke. Det som gjorde Ole til Ole.

- Han ble gravlagt i ullgenseren. Noe annet ville vært helt unaturlig. Det å pakke sammen Oles finklær var fort gjort, han hadde to dresser og det var det. De blir donert til Frelsesarmeen, akkurat som han hadde villet det.

Det er lett å tro at bitterhet og det å lete etter svar på hvorfor kan komme over en når tilsynelatende helt meningsløse dødsfall skjer. For Gitte har det aldri vært et alternativ.

- Nei, det har det ikke. Jeg har ikke noe annet valg enn å forholde meg til den realiteten jeg lever i nå, og gjøre det beste ut av det som jeg kan. Ole kommer ikke tilbake, uansett hvor urettferdig jeg synes det er, sier hun.

- Jeg må sette fokuset på det som er foran meg, ikke på det som har vært. Jeg har ansvar for min egen framtid, det har ingen andre.

Høytiden vi er inne i nå, handler for veldig mange om familie og det å være sammen. Det gjør det også for Gitte, selv om Juleforberedelsene har vært mindre omfattende i år enn tidligere.

- Jeg har i alle år vært den som liker og bake og forberede til jul. Jeg laget leverpostei og la opp til ganske mye jobb. Det er ikke helt slik i år, selv om det selvsagt skal feires jul- Jeg har tatt opp krybben jeg fikk fra Ole og ungene, og hengt opp stjernene. Det blir nok jul likevel. Det har vi bestemt oss for sammen, vi i familien.

Selve feiringen blir hjemme i Vesterålen for Gitte. Der har hun sin far på 91 år, og søsken med familier. Hun ser fram til noen rolige dager på gamle trakter.

Selv om Gitte har tunge dager mellom alt, er det mye støtte å hente i Otto, spanielen som svinser og svanser rundt bena våre.

- Vi har hatt hund tidligere, men denne måtte jeg ”gråte” meg til, sier hun og ler så hun rister.

- Vi hadde vært uten hund i 16 år, så sa jeg til Ole at jeg hadde så lyst på en igjen. Og svaret var temmelig enkelt og greit at det måtte jeg gjerne skaffe meg, men da ble det min hund. Jeg måtte ta det hele og fulle ansvaret for den, forteller Gitte.

- Men det gikk selvsagt ikke lang tid før det var Ole sin hund. Det blir jo fort sånn. Men nå er det mor sin gutt, ler hun.

Det er roligere tider nå enn det har vært. For Gitte handler det om å finne rom til ettertanken og det å ta vare på sine egne følelser. Akkurat det lot hun ikke slippe til i tida etter at Ole døde.

- Jeg ble et annet mennesker enn hverdags-Gitte. Krise-Gitte er klartenkt, helt rolig, og blander ikke så mye følelser inn. Jeg gjør det jeg må, og bruker energien der jeg kan. Det har nok vært redningen min i dette her, forteller hun.

Selv om det siste man vil ta inn over seg i en slik krisesituasjon, var det mange avgjørelser som måtte tas. De kunne bare tas av de som var nærmest Ole Dahl.

- Jeg var i krisemodus i to måneder. Jeg måtte finne ut hvordan vi skulle organisere oss på jobb, jeg hadde ansvar for at 50 familier skal ha mat på bordet. Jeg måtte få organisert meg selv og få kontroll på situasjonen. Det gjelder alt fra økonomi til helt private ting, forteller Gitte.

Men etter hvert ble den nye organisasjonen satt. Man fikk rett folk på rett plass, og Gitte og Oles sønn Emil er nå daglig leder i Varde-Gruppen.

- Det var aldri noe alternativ for meg å skulle ta over den daglige ledelsen. Jeg er mer en kunstnersjel enn en analytiker, og ønsker ikke å jobbe med tall og styring av bedriften. Jeg ønsket å fortsette i den stillingen jeg allerede var ansatt i, -salgs og markedsansvarlig. Jeg trives med salg og å veilede kundene i material- og fargevalg, slik at deres nye hjem blir best mulig tilpasset deres ønsker og behov. I tillegg tok jeg over personalansvaret for mine medarbeidere i Varde Bygg.

- Det å si at vi ikke skulle fortsette, det var helt utenkelig. Ikke bare for oss, men for våre medarbeidere. Vi har et stort ansvar for dem også.

Og sånn var det, gjennom veldig mange år. Gitte og Ole, som utfylte hverandres roller helt til punkt og prikke. Som jobbet døgnet rundt i mange år for å gjøre bedriften så sterk og levedyktig som overhodet mulig.

- Forstårfolk hvor mye dere har lagt ned?

- Nei, det tror jeg ikke, men det har aldri handlet om det. Det har dreid seg om å skape noe, og da blir det ikke jobb. Da blir det noe man selv ønsker å gjøre. Du kan ikke
drive med skapende virksomhet om du skal telle timer. Da vil du aldri lykkes, sier Gitte bestemt.

- Jeg er så ydmyk over å ha fått kjenne på all denne varmen og kjærligheten fra folk, selv om årsaken til det er noe jeg aller helst skulle vært foruten. Men jeg har en tro på at vi ikke blir helt borte, at energien er konstant. Jeg håper i hvert fall det.

Opplevelsen av det at livet leves her og nå, er noe som Gitte har fått mer fokus på gjennom tiden som har gått.

Med bedriften i gode hender, så blir det plass til refleksjon over det Gitte kaller et Fauske hun ikke visste fantes der ute. For støtten har vært enorm, fra kjente og ukjente, også fra konkurrentene i bransjen.

- Store deler av mitt voksne liv hatt en sorg over at jeg har vært så fremoverlent. At jeg aldri har klart å slå meg til ro med det som var akkurat foran meg, men hele tiden så mot horisonten og nye ting som skal gjøres.

Gitte ser mot Fauske, mot fjorden og det lille vinterlyset som holder stand på denne årets mørkeste dag.

- Jeg var ikke flink til å se nuet. Jeg kunne sitte på julaften og planlegge den neste. Hva kunne gjøres annerledes, hva kunne gjøres bedre. Hele tiden, når bare, når bare. Da jeg var ung var det når bare ungdomsskolen var unnagjort. når jeg bare fikk flyttet hjemmefra, når jeg bare fikk meg en utdannelse og når jeg bare fant meg en kjæreste.

- Når jeg bare fikk barn, når bare de ble eldre. Så dør Ole. Hva da, når bare? Jeg har ikke han å dele det med mer. Det har gjort noe med meg. Jeg har en helt annen glede over hver eneste dag. Jeg takker for den jeg har hatt, og jeg våkner opp til en ny med takknemlighet for at jeg kan. Jeg lever i nuet på en måte jeg aldri før har opplevd.

- Jeg kjenner på disse tingene, og ikke bare "når bare". Jeg takker for mulighetene og jeg har ikke dårlig samvittighet for å kjenne på gleden over livet, selv i bunnløs sorg.

- Jeg sier som min mor sa det om min søster. Hun planlegger som om hun skal bli 90 og lever som hver dag er den siste.

Gitte Dahl smiler og trekker pusten.

- Da tror jeg at man får mest ut av livet. Et liv jeg er så utrolig glad for at jeg får leve.