– Itte no knussel

”Jeg vil heller ha en nabo som har krysset et hav, enn en nabo som ikke engang vil krysse gata for å hjelpe en fremmed.” Det skrev en spaltist i dagsavisen Fremtiden da evakuering av Moria var et varmt tema i fjor. Da var det bare et helvete.

Så ble det til et brennende helvete. Brannen er slokket, men tusenvis av kvinner, menn og barn er tvunget til å sove på gata på Lesvos, i mangel på trygge alternativer. Brannen i flyktningeleiren slukte det lille de hadde.

Hva gjør dette med et allerede traumatisert barn?

Jeg kan ikke en gang tenke meg det. Jeg har venner som har arbeidet i Moria, som har kjent stanken, sett de uttrykksløse barneøynene i febervarme fjes. De har levd slik alt for lenge nå, uten at noen har brydd seg. I alle fall ikke de som sitter med makt til å gjøre noe.

Erna sier ja til å hjelpe 50. Samtidig står norske kommuner klare til å ta imot flere hundre flyktninger. Dette regnestykket er ikke så vanskelig. Det burde ikke engang være et tema for diskusjon. Det bør være en selvfølge at vi nå rekker ut handa, og tar imot alle vi har plass til.

”Je tar alle sju. Itte no knussel”, sa Marte Svennerud, i møte med de syv foreldreløse barna. Hun representerer den norske folkesjela. Landet er fullt av Marte Svennerud-er. Folk er engasjerte. De vil hjelpe. De vil ha flyktninger i sin kommune. Ordførere i over 100 kommuner vil ha flere flyktninger.

Men det regjeringen holder på med gir meg en følelse av at det er knussel over hele linja. Regjeringen står fram tilsynelatende uten menneskelighet, og i stedet for å hjelpe mennesker i stor nød, vil den gi skattelette og fordeler til oss som allerede har mye fra før.

Facebook-gruppa ”500 fra Moria, ikke 50” har i skrivende stund nærmere 64.429 medlemmer. Folks empati er stor, og det går sport i å opplyse om hvor mange man kan ta imot i sitt eget hjem. Folk aksjonerer, leverer underskrifter, og sender penger som går rett til hjelpeaksjoner. Jeg er stolt over oss nordmenn, og hvordan vi mobiliserer når det gjelder.

Det er imidlertid viktig å tenke på at vi må håndtere de utfordringene som kan komme til å oppstå. Mange av disse er traumatiserte barn og ungdommer. De vil trenge mye hjelp, og den må vi kunne gi, enten det er krisepsykolog eller annen tett oppfølging.

Men kanskje aller viktigst, et hjem - et stabilt og trygt et.

Også covid 19-situasjonen er noe man må ta med i betraktningen. Men det bør ikke være noen stopper. Kommunene som har sagt ja, har nok også vurdert kapasiteten sin. Så er det strengt tatt ikke flyktningene som utgjør korona-trusselen. Det gjør vi selv med vår flaksing over landegrensene for å kapre billig flesk og sydensol.

Det jeg syns er mest skremmende, er hvordan ekkoet fra Listhaug fortsatt er å hjelpe flyktningene der de er. Med hva? Mat? Mennesker trenger trygghet, stabilitet, nærhet, varme. Og på sikt mulighet for å utvikle seg og bidra til noe.

Det er også hårreisende hvordan hun mener alle 13.000 flyktningene må straffes for at et par av dem kan ha satt fyr på leiren. Da er det til pass for dem alle? Skal vi innføre en slik praksis her i landet også, kanskje?

Dessuten frykter Listhaug for videre praksis. Om man tar imot noen av disse, så kan misfornøyde flyktninger komme til å utagere også andre steder, tror hun.

– Vil det å brenne ned leiren der man bor være en inngangsbillett for å komme til europeiske land? spør hun. Slike holdninger gir meg kuldegysninger langt inn i margen.

Nå er det tid for å handle. Tid for å vise varme og omsorg, uten å nøle.