Tanken på at Beiarn skulle ta i mot flyktninger vandret mye fram og tilbake, før forslaget ble vedtatt i 2012.
- Da bestemte vi oss for at vi helst ville ha familier. Vi så for oss at barn skulle være lettere å integrere, sier Marit Moldjord (36).
Hun er fagleder for flyktningetjenesten i Beiarn, og hun har vært med fra start.
Marit er egentlig utdannet vernepleier, og på spørsmålet om hvorfor hun ville jobbe i flyktningetjenesten svarer hun at det ikke var helt etter planen.
- Mange typer utdannelse kan brukes i mange forskjellige arbeid. Til syvende og sist handler det om å møte folk med respekt, og gi dem en god hverdag. Enten de heter Achmed eller Karl.
Tjenesten har utviklet seg siden den gang, og i dag har Marit to ansatte sammen med seg. Totalt utgjør de to og en halv stilling. I dag er det bare Anne-Grete Sjøgård (36) og Marit som er på jobb.
- Det er et stort ansvarsområde, og vi lærer stadig noe nytt. Det er multitasking på alle nivåer, forteller de.
Året etter vedtaket kom det to barnefamilier fra Sudan. Den ene familien er fortsatt bosatt i Beiarn. Nada Eldugouni (39) er gift, og mamma til fire barn.
- Barna mine trives veldig godt i Beiarn, og alle menneskene her er snille. Jeg føler meg som en del av en familie, sier Nada. På norsk.
Nada sitter på et grupperom på Moldjord skole. Hun har omtrent ti måneder igjen av integreringskurset sitt.
Kurset varer i to år, men Nada ble gravid et halvt år etter hun kom til Beiarn og dermed er hun på etterskudd på grunn av permisjon. Men hun er likevel den som er kommet lengst av de elleve voksne flyktningene i Beiarn.
Sammen med assistentlærer Evy Tollånes, sitter de og leser i en pensumbok for ungdomsskolen. Nada har språkpraksis i klassene, og derfor prøver hun å forstå pensum.
- Det er bare å øve og øve, sier hun, og smiler.
Når kurset er fullført, er det opp til hver enkelt asylsøker å klare seg selv i landet.
- Det er gjennom dette kurset vi skal lære asylsøkerne om hvordan ting fungerer i Norge. Hvilke forpliktelser en har her, og hva landet kan gi igjen. De får ikke bare penger, de må delta på kurset og de blir trukket i lønn om de ikke møter opp, forteller Marit.
I Beiarn kan det for eksempel by på problemer å finne seg bolig, når de er ferdig på kurs.
- Vi vil gjerne bli i Beiarn. Det kan Nada fortelle.
To av barna hennes er på skole, og de to minste er i barnehagen.
- Den minste ungen er født i Beiarn, sier hun og smiler.
Nada og familien er fra en stor by i Sudan, og forskjellene til Beiarn er store.
- Jeg liker at det er stille, sier hun før leseøvingen fortsetter.
Etter at Nada og familien kom i 2013, kom det en familie på seks i 2014. I fjor kom det en familie på fem, og en enslig. Rett før årsskiftet kom det fire enslige til, og i begynnelsen på 2016 kom det to enslige, unge menn.
- Vi innser at vi tok feil når vi tenkte at det kom til å bli vanskelig å integrere de voksne, og enslige asylsøkerne. De aktiviserer på en måte seg selv, og er med på fotball og volleyball. De har vært veldig positive, forteller Marit.
I ett annet rom på skolen, er det mer aktivitet. Anniken Eide har undervisning med de ferskere norskelevene. Seks menn og en dame er i det uvanlige klasserommet.
Det er nesten fritt for stol- og pultkombinasjonen en vanligvis forbinder med skoleundervisning.
I stedet er bordene slått sammen, og stolene ryddet i hjørnet. På bordene ligger det små laminerte lapper, med norske ord eller setninger. Veggene er pyntet fra topp til bunn med det samme. I tillegg til fine naturbilder.
Suggestopedi er metoden Anniken underviser flyktningene i. Hun har vært norsklærer i mange år, men nylig har hun tatt videreutdanning som gjør henne skikket til å lære flyktningene norsk, på en spesiell måte.
- Det er en veldig spennende måte å jobbe på, sier Anniken.
Noen av elevene setter seg på stolene i en sirkel midt på gulvet i klasserommet. Anniken henter lapper til alle sammen, med et vanskelig norsk ord skrevet på. Hun henter også flere par med ullsokker som er sammentullet i en ball.
Alle i sirkelen leser opp ordet som står på lappen. «Nordmann» står det på lappen til Anniken. Abdulmalik Umar Huseen (26) fikk en lapp som det står «fotballspiller» på. Leken, eller læringen går ut på at man kaster ullsokken til en annen, og sier ordet som står på lappen.
- Fotballspiller, sier Anniken og kaster til Abdulmalik. Han tar i mot.
- Flyvertinne, sier han, og kaster den til nestemann.
Etter hvert som leken går lettere, kastes det inn flere ullsokker i ringen. Latteren sitter løst i forsamlingen. Ordene som var vanskelige å si ved lekens start, går plutselig lett som ingenting.
Musikk, bevegelse og bilder er viktige deler av suggestopedi-metoden. Anniken har flere bilder med oppdiktede personligheter, som hun snakker om til elevene sine og dikter historier om.
Elevene selv har alterego. Med norske navn kan de være fisker fra Lofoten, eller på shopping i London.
Anniken kler på seg en lue og dermed et alterego. Hun henvender seg til en av elevene.
- Hei, hvordan er været i Narvik i dag?
- Det er fint, det er null grader.
En annen variant er at Anniken selv leser opp fra en norsk bok, med klassisk musikk over høyttaleranlegget.
- Jeg leser opp fra boken til Mozart fiolinkonsert nummer fem, sier Anniken.
Det er en av måtene hun skal aktivisere begge hjernehalvdelene til elevene i undervisningen på. Det skal være gunstig for læringen, og gjøre at norskelevene husker bedre.
I nabobygget til skolen, er barnehagen. Abdulmalik har hatt språkpraksis der siden februar. Han er en av de to siste flyktningene som har flyttet til Beiarn.
- Det er kjempebra å ha han her. Både for oss og for ungene. De har allerede blitt utrolig glad i han, og de har virkelig kjemi, sier Ingrid Watne Carlsen.
Idet Abdulmalik går forbi gjerdet, og er på tur mot porten blir han oppdaget. Ungene roper på han, og løper mot han. Abdulmalik dytter dem rundt på syklene, og gjerne flere på en gang.
Ingen blir overlatt til seg selv på Abdulmaliks vakt.
Abdulmalik kom til Beiarn i januar, men han har allerede lært seg en god del norsk.
- Jeg liker å jobbe med mennesker, forteller han.
Han har ikke ligget på latsiden siden han kom til Norge, han har allerede fått seg en erketypisk hobby.
- Jeg har lært meg å gå på ski, sier han med et smil.
Rett før årsskiftet ble det vedtatt i kommunestyret at Beiarn skulle ta imot ekstra flyktninger. Det var derfor ble det bosatt fire i november 2015. Kommunen skal framover bosette inntil fem flyktninger i året, fram til året 2019. De har mulighet til å øke til ti for hvert år.
Etter alt å dømme i flyktningetjenesten i Beiarn, kommer det til å gå som en lek.
