Ikke vær en svinepels

Du trodde kanskje det bare fantes bilder av undertegnede som lett kan gi inntrykk av at jeg har fått grisemye penger uten å selge så mye som et gram smør. Så feil kan en altså ta. Det er på høy tid med et bidrag i spalta der edder og galle spys utover. Som ekspedert effektivt av en rasende riff kabyl.

Men før det - en sann historie fra virkeligheten. En sånn som rørte mitt fettede hjerte.

Sent søndag kveld, det var over midnatt, satt jeg alt for lett påkledd og tok til meg nok en dose hjernedød underholdning på TV. Det var like før stengetid, og da begås gjerne slikt. Brått begynner bikkja å hyle. Høyt. Og veldig enerverende. Hylet går over i noe som likner gråtkvalte hikst - uten at volumet lar seg affektere av det. I en av pausene i det som høres ut som dødsralling hører jeg noe annet. Forsiktige bank på døra. Det viser seg å være en av naboene, som annonserer - til den bukseløse mannen med det voldsomme spetakkelet av en hund - at han hadde vært uheldig og rygget inn i stussen av bilen min på p-plassen.

Tenke seg til. Det er jo trist at det har blitt sånn, men jeg ble altså så glad - og rørt - av at den uheldige naboen sporet meg opp og sa i fra om det inntrufne. Sånne mennesker heier jeg på, og tenker vi burde ha flere av, i stedet for de som skader biler for dusinvis av tusenlapper for så å se seg over skulderen og karre seg i en helvetes fart bort fra åstedet.

Lørdag, den som var altså, klokka 10.00 kunne regjeringen, med han Jonas i spissen, fortelle at vi - som samfunn - var nær ved å ta et kvantesprang mot en normalisert hverdag. Munnbind-kjøret var veldig nær (nok en) slutt. Meteren like så. Nå kunne vi slippe løs armer, brette opp ermer og ta utelivet tilbake. Og ja, det er vel neppe å stikke under stol å si at det, det gjorde vi. Eller de. For disse ”vi” føler jeg ikke veldig sterkt for å kjenne noen slags tilhørighet til eller fellesskap med.

Lørdag kveld smalt det. Skikkelig. I by og land, og det ikke bare hand i hand. Festløvene inntok gater, puber og nattklubber. Meteren var borte. Vettet forsvant visst samtidig med den siste rest av folkeskikk, normal kutyme og et snev av omsorg for medmennesker. Ut over natta og formiddagen søndag kom meldingene som perler på en bra skitten og illeluktende snor. Om folk som ikke klarte å oppføre seg. Om fyll, slåssing, overgrep og regelrett ræva oppførsel. Og det er da jeg sitter og lurer på hva du tenker. Du som er en av disse som åpenbart ikke forstår hvor din egen grense for inntak av enheter går. Som havner i trøbbel og løser utfordringene med å bli fullstendig rabiat. Så rape gal at menn i sorte uniformer må ta seg av deg, så du ikke ender med å være en alvorlig fare for folk rundt deg og deg selv.

Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen? Det er i så fall meget godt nytt, for da har du i alle fall et snev av selvinnsikt, og kanskje... kanskje også en tanke om å gjøre noe med det. Som å vurdere - der ute på byen - om det egentlig er smart å ta den tolvte shot´en som kompisen eller venninna di forsøker å presse på deg. Som å grunne litt over om den du er akkurat nå er en du er stolt av å være.

Også er det oss andre da. Som ikke lager kvalm. Men som er der. Er vi flinke nok til å si i fra til en venn som har fått for mye, og som oppfører seg som en premie-idiot? For det er vel egentlig da vi viser at vi bryr oss, i det vi sender dette - i øyeblikket - ræva mennesket hjem. Vi bryr oss om den brysomme og vi bryr oss om at folk som faktisk er ute for å hygge seg, og nyte meter-bortvisningen - faktisk skal få lov til akkurat det.

Nå er det hannelig min satt lille-lørdag. Og plutselig en ny helg. Kjære du. Gå nå for all del ut, nyt kvelden, om det er hos ho Wanja, hos han kapteinen, Orlandoene eller et helt annet sted. Men vær grei. Ikke vær en sånn svinepels. Da kan du fort få på pelsen.