I hymens lenker

Det er sommer! Dette faktum står, både til tross for været og at en avis hjemmehørende i Bodø skrev «Slik var sommeren i Salten» den 15. juli.

Sommer er det fortsatt og når man jobber i min bransje er sommeren høysesong for vielser. Og seriøst - finnes det noe bedre enn å få ha som jobb å være med på å feire kjærligheten? Tror ikke det. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen høydepunkter fra vigselsverden med dere, til glede og – hvem vet – kanskje til inspirasjon.

Å få lov til å høre to som elsker hverandre si «Ja», den opplevelsen blir jeg aldri lei av. Jeg kan godt si at det er jobben min, men det gjør noe med meg – hver eneste gang. Å få lov til å være en liten del av den store dagen og å få se på nært hold kjærlighet, øyne som skinner av kjærlighet og tårer, latter og nerver i fri utfoldelse.

Jeg får lov til å høre – og av og til gjenfortelle historien om hvordan de møttes. Favoritten min så langt er da han sa «Æ fann ho i en snyskavel». Men også de som møttes på ungdomsskolen og hun bare tenkte «HAN skal jeg ha». Jeg har viet par som har vært forlovet i 2 måneder og jeg har viet par som har vært forlovet i 37 år.

Et par kom på kontoret mitt og sa «Det kom litt brått på det her – vi bestemte oss for en måned siden.» De hadde vært sammen i 32 år. Jeg har til og med en gang fått lov til å avsløre i bryllupet at bruden var gravid. Det er litt stas da.

Veldig mange bryllup er det som vi kan kalle «rett igjennom». Altså uten solosang, uten ekstra innslag, bare liturgien, talen og de to som sier ja. Og det syns jeg er helt fint. Vi får sagt gode ting, vi får sunget og vi får hørt det viktigste den dagen – de to som sier Ja til hverandre.

Men når jeg skal dele dette med dere så er det kanskje lettere og mer underholdende om jeg forteller litt om de som vil ha ting litt på sitt eget vis. For det er mange brudepar som gjør og som ønsker seg spreke og spenstige ting i vielsene. Her kan det jo også være noen tips til de som går med gifteplaner.

Et brudepar hadde bestemt seg for at de skulle komme dansende inn midtgangen til
musikk fra Blues Brothers. Det syns jo jeg hørtes veldig gøy ut, helt til de fortalte at jeg skulle danse inn først. Men det var to sekunders betenkningstid før jeg sa ja. Logikken min var vel noe sånt som at en prest skal danse veldig dårlig før han greier å ødelegge det faktum at han faktisk stilte opp. Det gikk helt fint.

Jeg har sett – og hørt – brudgommen selv synge «Brudemarsj fra Lødingen» mens bruden kom gående opp gulvet. «…og æ står staskar før dæ, og du e silkefin». Da fikk den brudemarsjen plutselig litt ekstra betydning.

Jeg har vært med på at brudeparet selv overrasket gjestene og sang solo i sin egen vielse, før koret som de begge var med i spratt opp i benkene, ble med på refrenget og kom fram og sang.

Utgangsmusikken i vielser er ofte veldig tradisjonell. Det er stort sett Wagner og Mendelssohn, med en og annen norsk brudemarsj innimellom. Men vi har hatt musikk fra Star Wars, fra Top Gun og til og med avslutningsmusikken fra Grease. Her er det (nesten) bare fantasien som setter grenser.

Det har vært overraskelser og hemmelighold på flere måter. En gang dukket jeg opp på en nyttårsfest hvor bare brudepar og forlovere visste at jeg skulle komme. Og vipps – plutselig var vertskapet gift. I en dåpsgudstjeneste forsvant mor til dåpsbarnet ut sammen med ei venninne mot slutten av seremonien. Så, under siste salme, kom venninna inn igjen og hentet faren til dåpsmora. Han kom ut i gangen, der sto dattera hans i brudekjole og spurte «Kan du følge meg inn?». Jeg lover dere – det var ikke mange tørre øyer i kirka den dagen.

Å få lov til å gifte seg på steder som betyr mye, det setter for mange en ekstra spiss på dagen.
Kirka er godt egnet til vielser, men av og til passer det best å være et annet sted. De fleste vielsene jeg har hatt har vært i kirka, men det har også vært vielser på låvebrua, på skolehuset, på sommerstedet eller – kanskje min favoritt så langt – på stranda ved storhavet i Berlevåg i 20 grader og sol.

Så skal jeg igjen understreke at man trenger jo ikke det. Bryllup kan feires med like stor glede og like sterke følelser om det er helt stille og rolig. Helt enkelt. Et brudepar som giftet seg på en hverdag og i all stillhet sa at det var et helt bevisst valg «Det er jo hverdagen som er viktig». Bryllup er fint og stas og fest og alt, men det er jo hverdagskjærligheten som skal holde ekteskapet i live.

Og så hadde jeg jo ikke vært helt meg selv hvis jeg ikke hadde fått lagt inn en og annen vits eller et ordspill. Ikke hver gang – men når det passer. En gang greide jeg, til brudgommens store glede, å snike inn en «…sa brura»-vits i vigselstalen. Sjelden har jeg vært mer fornøyd med meg selv. Og ved ett tilfelle… jeg mener – av og til er jo ordspillene så åpenbare at det ville vært en skam å ikke bruke dem. Brudgommen het Fred og da MÅTTE jeg jo avslutte med å si «Og før dere går ut, må jeg bare si til bruden: Fred være med deg.» Jeg måtte jo det, sant?

Og bare for å svare på et par av de mest vanlige spørsmålene jeg får: Alle har sagt Ja. Ingen har ombestemt seg. Ingen har snublet i brudekjolen. Ingen har besvimt.

Men det har vært latter, uendelig masse glede, svette håndflater, tårer, nerver og ikke minst nærmest ubegrensede mengder kjærlighet.

Er det rart jeg elsker jobben min?

Spaltist Arnt Nordkil er 50 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.