I Gråtådalens kriker og kroker

BEIARN: Gråttåga sirkler seg bortover landskapet, og den flotte solskinnsdagen viser elva fra sin beste og gråeste side.

Kjemisk prosess

Stien går innover skogen. Den er forseggjort med grus og tre-passasjer over de våte områdene. I lyden fra elva vandrer et knippe fra Beiarn Grotteklubb opp mot Rønnåhøla. To voksne, og fem barn.

Hans-Martin Slåttkjær er leder i klubben, og han forteller om hvordan grottene blir til.

- Det er ikke først og fremst en mekanisk prosess. Grottene blir til gjennom en kjemisk reaksjon mellom den sure elva og kalkfjellet.

Mystisk hull

Etter et skilt med advarsler på tre språk, kan man gjennom trærne se et gigantisk sort hull i fjellveggen. Synet blir ikke mindre majestetisk av å tenke på at hullet fortsetter hele tre kilometer inn i fjellet.

Mens elva fosser ut av Rønnåhøla, går de sju vant innover. Solid kjetting og bru er på plass takket være grotteklubben.

- På en god sesong er det omtrent 200 som besøker denne grotta, forteller lederen.

Ivrige på grotting

Hans-Martin og Ronny Pettersen hjelper ungene inn i grotta. Det er høyt under taket, og grotten er regnet for å være en mild variant som er lett tilgjengelig.
- Ungene i klubben er veldig ivrige, sier de voksne om ungene.

Selv om de legger til at det har blitt færre grotteturer på de voksne etter at de fleste i klubben har blitt til småbarnsfamilier.

Den milde lyden fra elva, er forandret til et konstant øredøvende brøl. Lufta er kald, og fuktig etter spruten fra elva.

På krykker i grotta

Selv om det er ei mild grotte, er det spennende å se naturen i aksjon, og for et lite øyeblikk er resten av verden glemt.

En av ungene er Isak Svartrapmo. Han har operert beinet, men sier ikke nei takk til en grottetur selv om han er avhengig av krykker. Han får god hjelp av Roy-Emil Pettersen i det ulendte terrenget.

Fra begynnelsen

På en gresslette lengre inn i Gråtådalen huserer resten av Beiarn Grotteklubb. Det snekres, males, fyres og lekes. Totalt er det 38 medlemmer som deltar på årsmøtet som varer hele helga.

Blant dem er Bjørn-Håkon Laukslett. Han er en av fire unge beiarværinger som startet klubben i 1987.
- Vi var med i ei friluftsgruppe, og læreren vår tok oss med på tur. Så ballet det på seg, forteller Bjørn-Håkon.

- Hvorfor driver du med dette?

- Det er spennende, svarer Bjørn-Håkon.

Han slipper ikke arbeidet selv om han prater.

- Hadde det ikke vært litt ekstremt, så hadde jeg ikke holdt på med dette, legger han til og smiler.

Arbeidsklubben

Blant annet forteller han at grottene kan ha alt fra fire til seksmeters takhøyde, til å være så trange at du nesten må ta av deg hjelmen.

Ut av de fire grunnleggerne er det bare han som fremdeles er med i klubben. Han står ved saga, og deler opp planker. Mens det jobbes flittig med taket på nybygget.

- Av og til er vi nesten mer som en arbeidsklubb, sier Hans-Martin.

Klubben er opptatt av å tilrettelegge grotteparken, og leirområdet. Blant annet har de fikset seg innlagt vann, utstyrshus og store bærebjelker som kan holde presenningen til regnværsdager på leirplassen.

Det er i alt 27 unger som er med på årsmøtet. Den yngste er i ett-årsalderen.
- De er veldig flink til å aktivisere seg, og til å ta vare på hverandre, forteller Hans-Martin.

Han legger til at det det er en ekstra god opplevelse for ungene å være i Gråtådalen, på grunn av at det ikke er dekning i området.

Datteren til Bjørn-Håkon, Sigrid har vært med mange ganger.

- Jeg har vært med på grotteturer hele livet. Jeg er med fordi det er gøy, sier hun.

Etter dagens grotteturer og dugnadsarbeid står det grillmat på menyen, og de voksne forteller at i tillegg til alt annet så har de det veldig koselig i lag på tur.