Hvordan er det mulig?

De siste ukene har det blåst godt i politikken på riksnivå. Til tross for at det strengt tatt skal være ferietid i disse dager, har det ikke vært måte på hvordan gamle synder har trengt seg på for de som har avløst hverandre i å være vinner i kategorien ”Norges mest naive rikspolitiker”.

Én etter én har de stått skolerett, etter å ha innkalt til pressekonferansen absolutt alle politikere frykter. Den der de melder sin avgang.

På mange måter har det vært tidvis absurd å følge med på det som har utspilt seg foran oss. Det har vært spørsmål om habilitet, om innsidehandel, og hvem kan glemme det mest berømte solbrilleparet siden Tom Cruise følte ”The need for speed” tilbake i 1986.

Felles for dem alle er sjokket over hvordan i all verden de som i prinsippet kan regelverket best, og ikke minst har den beste medietreningen som norsk offentlighet har å by på, kunne gjøre slike feil.

For Tonje Brenna og Anette Trettebergstuens del, har de vært i partisystemet siden de var ungdommer. De vet bedre enn så godt som alle at den største valutaen man har som politiker, er habiliteten.

At de som stemmer på dem skal vite at de tar sine avgjørelser til fellesskapets beste, og ikke til personlig vinning, enten for dem selv eller andre som står dem nært.

Den feilvurderingen kostet Trettebergstuen jobben, mens det enn så lenge er bare æren til Brenna som har fått noen solide riper.

Verre er det for den sist avgåtte ministeren, Ola Borten Moe. Det han har gjort, kan i ytterste konsekvens være straffbart. Derfor er også økokrim koblet inn i saken.

For la oss være ærlige, det at man som sittende minister i en regjering som investerer flere milliarder i et selskap man nettopp har kjøpt aksjer for en knapp million i, kan ikke se særlig verre ut.

Borten Moe skal få hevde at han ikke hadde informasjon som indikerte at gigantbestillingen ville bli gitt, men det er det flere enn meg som sliter med å tro på.

Men det mest fascinerende med Borten Moe, er at han bare timer før avgangen var offentliggjort på pressekonferansen, faktisk trodde dette kunne bli glattet over. At han kunne si at han hadde gjort en feil, og deretter fortsette i sin posisjon ved kongens bord.

Det vitner om en selvinnsikt og virkelighetsforståelse som burde vekke bekymring. Tilliten er brutt på et nivå som overhodet ikke kan trekkes tilbake.

Når Borten Moe først trakk seg, var det uten et ønske om å vende tilbake. Han ønsket ikke å ta gjenvalg om to år, og trakk seg som nestleder i Senterpartiet. For de som skal forsvare det grønne firkløveret i høstens valgkamp, er det sikkert helt greit.

Så var det gullgutten selv, Bjørnar Moxnes.

Om det var noen man aldri skulle tro ville ende opp på videokamera og drevent lure et par solbriller i lommen på Gardermoen, og med det også skylle hele sitt politiske liv i dass, så var det den ulastelige Bjørnar Moxnes.

For en knapp tusenlapp var det hele over nesten før det var begynt. Men det som ble Moxnes’ ende i politikken, var ikke tyveriet. Det var pinlig nok, men det finnes gode muligheter til å komme seg videre etter det.

Det var de gjentatte løgnene om hva som faktisk hadde skjedd som ble avgjørende. For i Norge kan vi ikke ha politikere som rett ut er tatt i løgn om noe som enkelt lar seg dokumentere.

Skal man være vaktbikkje, må man ha tillit. Det hadde ikke Bjørnar Moxnes etter noen dager med brutal mediestorm.

Som sagt, hvordan er det mulig?