Hvor ble det av meg?

For en stund siden la jeg ut (enda) et bilde av en skogstur med en av hundene.

I kommentarfeltet dukket dette spørsmålet opp:

- Hva skjedde med den urbane DJ’en?

Spørsmålet var og er helt på sin plass.

Jeg har brukt veldig mange år av livet mitt i Fauske sentrum. Føttene har trått på asfalt, kvelder har blitt brukt på kaféer og utsteder.

Jeg sørget i mange år for musikken på flere av Fauske sine utesteder, og i enda flere bidro jeg til drifta av dem.

Men Fauske forandret seg og omtrent sluttet å ha et uteliv. Det gikk fra fulle hus på Madame Butterfly/E6/Stage Club onsdag, fredag og lørdag og samme situasjon i kjelleren på hotellet - til omtrent ingenting.

Kaptein Larsen prøvde ulike konsepter, men lyktes ikke i noen større grad. Utelivets tid slik vi kjente det, hadde kommet til sin ende.

Borte ble konsertene på Fagers og Huset, borte ble stedene der man kunne se fotballkamper sammen med likesinnede enten det var i kjelleren på nevnte Fagers eller oppe på Varden/Knekten.

På dette området er Fauske helt annerledes enn for bare et par tiår siden.

Det samme er jeg. Helt annerledes.

Asfalten er byttet ut med turstier og skogsveier, uteliv er byttet med et liv ute, og det er jammen helt i orden.

Det var trivelig som bare det å ha en pub i gangavstand, et sted der man kunne møtes over en kaffekopp eller øl på en tirsdag ettermiddag - eller et sted å treffe alle andre på fredags- eller lørdagskvelden.

Men jeg savner det egentlig ikke. I alle fall ikke så mye som jeg ville trodd dersom noen hadde fortalt meg for 20 år siden hvordan det ville bli.

Jeg kan akkurat nå ikke tenke meg noe bedre enn å komme hjem fra jobb, bli møtt av to hunder som hilser som om jeg har vært borte fra dem et år, ikke sju timer, skifte til utebukse og fleecejakke (der det i omtrent hver lomme på hvert plagg nå ligger bæsjeposer), ta på dem selen og legge i vei på tur så de får ”gjort sine greier” - altså gått på do.

Jeg har funnet min indre Lars Monsen, i alle fall i en light-utgave, og det hadde nok 2003-utgaven av meg sperret opp øynene til.

Nylig leste jeg at noen ting uvilkårlig bare kommer med alderen, som slektsforskning og interesse for lokalhistorie.

Den siste stemmer i alle fall, og kanskje er det bare et resultat av at ungdommens bekymringsfrie leve fra dag til dag-holdning er modnet og foredlet til en større bevissthet på det man faktisk har rundt seg i hverdagen. Jeg velger å tro det, og det setter jeg i så fall pris på.

Livet er blitt noe som nå nytes i lavere fart enn tidligere, og med sikkerhetsbelte. Det betyr ikke at det må være sakte, kjedelig og rutinepreget for det er det ikke i det hele tatt.

Men tidene forandrer seg og vi med dem. Alt annet tror jeg faktisk bare hadde blitt slitsomt.

Så svaret på spørsmålet om hvor den urbane DJ’en ble av er:

Han er akkurat der han synes han skal være og han har det veldig bra.

Og i et eget rom i huset spiller han fortsatt vinylplater, men nå for seg selv - ikke for et publikum som skal danse og feste.

Det synes han er helt strålende.