Hva skjer om vi kutter ut hvite løgner?

Vi mennesker er underlige på mange vis.

Jeg hørte et spørsmål i en podkast for lenge siden, og det har jeg tenkt endel på i ettertid.

- Hva skjer hvis vi bare dropper hvite løgner? Hva skjer om vi bare er veldig ærlige?

Hvorfor er det så vanskelig å bare si nei på spørsmål fra folk om vi har lyst til å gjøre noe vi ikke har lyst til?

- Skal vi dra på kino?

- Skal vi finne på noe i kveld?

Hvis det ærlige svaret er nei, hvorfor er det så vanskelig å si bare det ene ordet?

Hvorfor må det være en god forklaring bak?

Enn om svaret bare er: Nei, jeg står over denne gangen.

Man trenger ikke late som om man har en annen plan enn kino, man trenger ikke late som om man skal lage egen 17. mai-frokost, og man må jo fint kunne ha lyst til å slett ikke finne på noe som helst i kveld?

Det er vi selv som har lagt opp til dette.

Ved å tro at vi må oppgi en grunn for å ikke gjøre noe eller gjøre noe annet, så er det forventet at det kommer en forklaring.

Enda verre, den må liksom være "bedre" enn det som faktisk er sant.

Vi skal helst ha en god grunn til å ikke gjøre det vi blir invitert til, gjerne "bedre" enn den vi har (som kanskje er så enkel som at akkurat på den invitasjonen har man bare lyst til å være i fred, gjøre ingenting eller gjøre noe annet).

Hvis ikke så tror vi kanskje at den eller de som spør, vil tro at de har gjort noe galt, at man ikke liker de(n) lengre - eller at det de spør om ikke er "bra nok" for oss å være med på.

Folk har nok en forventing om at man sier mye mer enn bare nei, og det kan jeg til en viss grad forstå. Slik har det blitt.

Det er tøft å skulle prøve å være ikke bare ærlig, men såpass direkte.

Det krever noe av både avsender og mottaket av budskapet.

Det handler blant annet om en trygghet som mottaker og en trygghet til mottaker.

Hvis jeg svarer "Nei, takk. Jeg står over denne gangen" på en invitasjon, ønsker jeg jo ikke at mottaker skal sendes ut i engstelse over om det er dem det er noe galt med, om jeg ikke har det bra eller om forslaget ikke var godt nok.

Så her står vi.

Vi må trolig fortsette å begrunne. Men skal vi prøve å være ærlig da i det minste?

Skal vi sette en strek over de hvite løgnene?

Ved å bare si det vi mener, ved å se på spaden vi står med og si "dette er en spade".

Man trenger ikke være frekk, uforskammet eller slem.

Virker dette veldig rart? Det er i så fall fordi de hvite løgnene er regelen, ikke unntaket - så merkelig det enn kan høres ut.

Bare et nei høres litt brutalt ut. Men det er slett ikke alle anledningene som bør kreve en forklaring (gjerne i unnskyldende tonefall).

Er avsender og mottaker trygge på hverandre, så bør denne holde fint:

- Nei, denne gangen står jeg over. Men takk for at du spurte. Gjør det gjerne igjen.