Hva kommer de til å si om meg – om hvem jeg var?

Jeg tenkte at jeg kunne jo starte – og ganske snart avslutte – en karriere som filmanmelder. Filmen «Fire bryllup og en gravferd» er en særdeles fornøyelig film i beste amerikansk/britisk romantisk komedie-kategori.

Høydepunktet i filmen er naturligvis (i alle fall for meg) Rowan Atkinson som ekstremt nervøs og nyutdannet prest som skal ha sin første vielse.

Filmen anbefales – om ikke for annet så for den scenen. Så er det også en aldeles hjerteskjærende nydelig scene fra gravferden hvor avdødes kjæreste leser et dikt av Wystan. H. Auden.

Lykke til med å holde øynene tørre når du ser den. (Her skal jeg nevne at jeg i mitt forrige innlegg – om vielser – kom i skade for å bruke setningen «…det var ikke mange tørre øyer i kirka den dagen.» Det er for så vidt sant. Det var ingen tørre øyer. Men det var altså tørre øyne jeg mente å si noe om.

Men så langt – og kanskje aldri mer – min karriere som filmanmelder. Jeg har skrevet om vielser og da er det vel bare rett og rimelig at jeg også skriver om gravferd.

Et dystert tema, kanskje, men også et tema som det er mye pent å si om. For meg som prest er det noe av det mest meningsfulle jeg gjør. Å være med på å gjøre familie og venners avskjed med en de var glad i til en best mulig opplevelse.

Kanskje ikke en god opplevelse, ikke en ikke-trist opplevelse. For trist er det uansett hvordan vi snur og vender på det. Det er aldri noe mål at en begravelse eller en bisettelse ikke skal være trist. Men verdig og ordentlig slik at man får tatt et skikkelig farvel med den man var glad i.

Vi er samlet her i dag for å ta avskjed med…

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt disse ordene. Det berører meg hver gang. Ikke like sterkt og ikke på samme måte hver gang, men det gjør noe. Å se mennesker inn i ansiktet og minne dem på at dette er det siste farvel. Ansikt som har de forskjelligste uttrykk.

Tårefylte og triste er jo det mest nærliggende og kanskje det mest vanlige. Men også innesluttet, lukket «holde-følelsene-inni»-ansikt og noen ganger også smil, åpenhet og interesse. Og den dagen det slutter å berøre meg – da bør jeg finne meg noe annet å gjøre.

Begravelser blir aldri rutine. Liturgien – rammen rundt og rekkefølgen på ting – er ofte den samme. Bibeltekster og bønner er ofte de samme.

Men det blir aldri rutine. Fordi menneskene aldri er de samme. Historiene jeg får lov til å fortelle om levd liv, om arbeid, familie, hobbyer, bosted og andre ting. Hver gang er det noe nytt.

«Minneord» heter det. Det er et fint uttrykk. Vi minnes det som har vært og tar frem gode minner.

I min bok står det «…noen biografiske momenter…» altså årstall og bosteder, antall barn, barnebarn og oldebarn, jobb og andre fakta-opplysninger.

Og så står det videre «…med særlig vekt på hva avdødes liv har betydd for dem som stod nær».

Og det er jo der hovedfokuset skal være. Hva slags menneske var det? Hva er det vi husker når vi minnes? Hva er det viktige? Og her skal jeg komme med en liten påminnelse til dere.

Jeg har mange ganger snakket om snille, gode, omsorgsfulle, varme mennesker. Mennesker som brydde seg om andre, som stekte vafler og strikket, som stilte opp for familie og venner og som viste med hele livet sitt at de var glad i dem rundt seg.

Det er viktig! Jeg har i grunnen oppsiktsvekkende sjelden sagt at «Vi minnes ham jo best fordi han var så slank.» eller «Hun huskes jo først og fremst for at hun var så flink til å passe vekta».

Det er ikke alt som er like viktig i den store sammenhengen.

Så synes jeg alltid det er fint hvis noen som sto nær kan si noe i en begravelse. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er for alle å gjøre, men de gangene noen som virkelig kjente, noen som visste, sier noe, da blir det bedre. Det nytter ikke hvor flink en prest eller seremonileder er. De som kjente avdøde kan alltid si det bedre og mer personlig.

Og så er det så bra når vi kan minnes de gode og morsomme tingene, selv på en trist dag. At vi kan si noe fint, gjerne noe som får folk til å smile eller le og tenke «Ja! Akkurat sånn var det.»

Minneord på norsk altså. Jeg var så heldig å ha en liten studietur til Skottland (tilfeldigvis akkurat samtidig som Glimt spilte borte mot Celtic) og begrepet de bruker der er «Tribute», altså Hyllest.

Det syns jeg er litt vakkert, så det prøver jeg å ha i bakhodet når jeg holder minneord. En tanke som jeg tror er helt naturlig når man har dette som en del av jobben og hverdagen er denne: Jeg lurer på hva folk kommer til å si om meg. Det er jo overveiende sannsynlig at jeg ikke kommer til å høre den minnetalen, i alle fall ikke i tradisjonell høre-forstand.

Jeg vet jo en del ting allerede om hva som blir sagt. Alle faktatingene det vet jeg. Hvor og når jeg ble født, hvem jeg giftet meg med og hvor mange barn jeg har.

De tingene er viktige nok (bare så det er klart overfor kone og barn) men det er jo ting jeg kan finne ut av selv, mens jeg lever. Men hva kommer de til å si om meg – om hvem jeg var og hvordan jeg var?

Tre ting å si om det:

1) Jeg håper de bruker ordet «medmenneske». Det er kanskje det fineste noen kan kalle meg.

2) Jeg håper det blir lenge til.

3) Hadde det ikke vært fint hvis vi var flinkere til å si det til hverandre mens vi levde?