Hva er det nå han heter...

Jeg har mange svakheter. Veldig mange.

Jeg går for lite på tur, blir irritabel når jeg plages med teknologiske dupeditter, og kan sikkert spise faretruende mengder med panda-lakris.

Men det som jeg skal stå fram med nå, er en av de aller verste svakhetene. Den er forøvrig en svakhet som korresponderer svært dårlig med det som er yrket mitt.

Jeg sliter så bortinatta med å huske navn på folk.

Ikke sånn som "hva heter ordføreren eller lederen av småkvalfangerlaget", men mer av den typen "jeg vet at jeg vet hva dette mennesket som står foran meg heter, men jeg kommer bare ikke på det".

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dratt ut på en sak, gjort intervjuet, og så saumfart Facebook og fotoarkiver på huset for å finne ut hva i svarte det er intervjuobjektet heter.

Det har ikke noe med manglende interesse eller respekt å gjøre, jeg tror faktisk at minnebrikken fra senhøsten i 1979 begynner å bære preg av alderen den tross alt har nådd.

Men det er jo veldig pinlig da. Og det hjelper ikke at jeg tross alt har snakket med noen tusen forskjellige personer siden jeg begynte med dette tilbake i 2007.

Av og til skjer det også at man renner over i feilidentifisering. Altså, jeg er sikker på at jeg vet hvem det er jeg har snakket med, men neida, nå har jeg blandet kortene. Heldigvis er det ikke noe som gjentar seg så veldig mange ganger, men når det skjer er det ikke noe særlig.

Når jeg ser på alle de som har gått på NRK Satiriks ablegøyer hvor de gir seg ut for å være utviklingsminister Dag Inge Utstein, så føler jeg deres smerte til det fulle.

Man tar det jo liksom for gitt når man står der med det man er sikker på er et regjeringsmedlem, at det faktisk er han. Fallhøyden for å spørre noen om de er de man tror de er, i hvert fall på jobb, er like høy som når man faktisk tar feil. Det gjelder forøvrig i alle aspekt av livet, ikke bare på jobb.

Jeg har mange episoder på slektstreff og i 70-årslag hvor den samme episoden spilles om og om igjen. En hyggelig eldre dame kommer mot meg, sier "Nei, men e det ikke han Helge. Huska du meg"?

Svaret mitt er selvsagt at, joda det gjøre jeg jo. Og jeg lyver ikke, for jeg husker henne, men ikke hvem hun er eller hva hun heter.

Dette er ikke unikt for bare én person. Det har sikkert skjedd med 10 gamle damer. Men som regel følger de ikke opp med det fryktede "Men hvor husker du meg fra"?

Det skal ikke være lett å være kar. I hvertfall kar med dårlig teft for navn.