Hundeliv?

Den fem år gamle samojeden kunne ikke lengre bo hos sin matmor da kombinasjonen av skadet skulder og hund som trekker ikke lar seg forene. Så en mørk og trekkfull aften dro minstejenta og jeg til Svolvær og hentet Milo.

Etter et halvt år har han fått meg til å innse at det fins en del likheter - og heldigvis forskjeller -mellom hund og mennesker. Noen er praktisk, mens andre sider er rett og slett litt ekle.

Husarbeid ville vært SÅ ut. Så fort støvsugeren starter går bikkja ut. For ikke å snakke om robotstøvsugeren. Den er rett og slett angstframkallende, da løper han ut. Det fins jo allerede noen eksemplarer av menneskerasen som agerer likt i forhold til støvsuger, jeg mistenker at majoriteten er hannkjønn.

Å knyte skolisser ville blitt en fremmed kunnskap. Det å kunne gå inn uten å ta av skoene er veldig lettvint. Uansett hvor våt og møkkete man er, så kunne man labbe inn, legge seg til tørk og la skitten ramle av når den tørker.

Kombinasjonen av støvsugerskrekk og mangel på fothygiene ville nok etter hvert bli til en katastrofe. Har aldri skjønt hvordan amerikanere kan ha vegg til vegg tepper, gå inn med sko og fortsatt ha det så glamorøst.

Mitt gulv ser ut som en lett åker hver morgen etter at hunden har tørket opp. Mulig veganere ville sett potensialet til en potetåker, men de er jo også i et mindretall.

En annen atferd som er fascinerende er dette med å snuse hverandre i baken. Selv om jeg i min ungdom har sett visse tendenser til dette blant overstadig berusede menneskehanner på utesteder, så er dette en sosial hilsemåte som er helt greit at hundene har og ikke vi.

Mulig det ville det gjøre fotballtribunene til litt mer aktive arenaer. Ser for deg seks tusen tilskuere på Aspmyra som skal sniffe i hverandres bak. Det ville kanskje vært mer underholdene enn selve fotballen.

Såkalte «kiss»-kameraer - sånne kameraer som zoomer inn på to personer som må kysse til stor jubel fra resten av publikum - ville blitt overflødig. Mister liksom litt stingen når man allerede har sniffet i andre enden.

I januar var det noen tisper i området som hadde løpetid. Min hund mistet vett og forstand. Ikke spiste han, drakk knapt nok vann, ulte som en tulling på terrassen, stakk av og oppsøkte hus langt pokker i vold unna mitt hjem. Var han stri med hannhunder før, så ble det verre nå.

I menneskeversjon ville nok dette bli et merkelig skue. Hvis man for eksempel tenker seg at en av hunnene i et borettslag hadde løpetid. Det ville bli gateopptøyer. På utsiden av den ene leiligheten ville det da stå et trettitalls menn og hyle og ule, urinere på alt og alle, ha konkurranse i hvem som tisset høyest, bryske seg og kives med andre hanner for å vise hvem som var mest maskulin.

Dette er vel for så vidt ikke ulikt en sen og fuktig kveld i en større by.

Frisører ville fått betydelig mindre å gjøre. Akkurat nå loer Milo en middels stor puddel hver dag. Jeg er sikker på at om jeg hadde plantet lodottene fra hunden, vannet og gjødslet litt, ville det gro fram en hvit kongepuddel. (Det var vel kanskje dårlig valg av rase siden puddel må klippes og ikke loer.)

Hellstrøm ville aldri kommet på tv. Akkurat denne lysten til å spise alt mulig rart og dødt som man finner langs veien, er vel heller ikke den mest besnærende tanken man kan ha. Samtidig hadde det vært voldsomt praktisk å ha en 15 kilos pakke med fôr som man bare hentet tre desiliter av når man trengte det. Kanskje som en full fryser med grandis?

Om det er mye som ikke er bare positivt med å være hund, er det en egenskap vi helt klart burde hatt mer som hunden - det å gledes over de små ting.

Gjensynsgleden som vises om så noen bare har vært på butikken en liten tur.

Gleden over sprettballer og den utrolige jakten på disse. Frisbeeglede - her er vel gleden todelt, den ene er å fange den, den andre er å bite den i filler. Gleden over det å bare være i lag, få ligge ved siden av, bli klødd og bare være sammen.

Det siste har jeg også opplevd med mennesker. De kalles barn. Litt lett å glemme det også.