«Houston, Tranquility Base her. Ørnen har landet.»

- Jeg innrømmer at jeg var rørt. Jeg syntes det var så stort - både historisk og ikke minst teknologisk, sier romfartseksperten som loset det norske folk gjennom den historiske kvelden og natten fra Studio 1 i det nye fjernsynshuset på Marienlyst.

Studioet er nå gjenskapt på Teknisk Museum i Oslo i anledning 50-årsjubileet for den aller første månelandingen med Apollo 11 i 1969.

President-ordre

Åtte år tidligere hadde president John F. Kennedy gitt amerikanerne den største utfordringen et statsoverhode noen gang har gitt sine landsmenn i fredstid:

«Jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til - før tiåret er omme - å landsette et menneske på Månen og returnere det trygt til Jorden.»

Rammet av brann

Månen er vår nærmeste nabo i verdensrommet, men likevel mer enn 400.000 kilometer borte.
Apollo ble romprogrammet som skulle ta oss dit. Og tilbake.

Det startet verst mulig - med brann i cockpit under testing av Apollo 1. Alle tre astronautene om bord mistet livet. Ulykken var et voldsomt tilbakeslag for de mange som jobbet for å få mennesket til Månen.

Rundt månen

Til sammen var anslagsvis 376.000 mennesker, 20.000 industribedrifter og 200 universiteter og høyskoler involvert i Apollo-programmet og arbeidet med å erobre Månen.

De påfølgende oppskytingene foregikk uten mannskap om bord. Den første bemannede Apollo-ferden foregikk i oktober 1968, da man testet Apollo 7 i bane rundt jorden. Ved juletider samme år gjorde man tilsvarende vellykkede tester med Apollo 8 i bane rundt månen.

Løftet til værs

16. juli 1969 var det endelig klart for den historiske ferden, med anslagsvis en million spente tilskuere samlet rundt oppskytingsrampe 39 A ved John F. Kennedy Space Center i Florida. Klokken 14.32 norsk tid ble Apollo 11 med månelanderen «Eagle» løftet til værs av en gigantisk Saturn V bærerakett og sendt av gårde mot fru Luna, som er det latinske navnet på Månen.

Romsenteret fikk for øvrig sitt navn uken etter at Kennedy ble skutt i Dallas i november 1963. Selv fikk presidenten derfor aldri se drømmen gå i oppfyllelse. I motsetning til 600 millioner fjernsynsseere over hele verden.

Direkte-bilder

Fire døgn senere - søndag 20. juli 1969 - benket alle som hadde tilgang til et fjernsynsapparat seg foran tv-skjermene for å bivåne menneskets første besøk på en annen klode.

Fra Marienlyst inviterte NRK til maratonsendingen «Mennesket erobrer månen», der direktebilder fra måneoverflaten skulle være høydepunktet.

Hele natta

Etter planen skulle sendingen gå fra 18.30 til like over midnatt. Det sendeskjemaet hadde programleder Ragnar Baartvedt liten tro på.

«Vi sier med en gang: Før cirka klokken ett i natt vil vi ikke være ferdig. Men hva er en sensommernatt mot det som nå skjer i menneskehetens historie? Så vi regner med at dere vil være med oss i vår varierte reise gjennom kvelden», var nyhetsredaksjonens introduksjon til månekvelden og månenatten, som ikke var over før klokka 08.55 neste morgen. Da hadde også de som sov seg gjennom natten fått se reprisen av høyde-
punktene.

Helter og kjendis

I løpet av denne julinatten for femti år siden hadde verden fått tre nye helter: Neil Armstrong og Edwin Buzz Aldrin, som utpå morgenkvisten tok sine første skritt i månestøvet i Stillhetens Hav, mens Michael Collins sirklet rundt månen i kommandoseksjonen «Columbia».

Og Norge hadde fått en ny kjendis, Erik Tandberg, sivilingeniøren som siden denne natten for femti år siden har vært landets fremste og ubestridte romfartsekspert. Yrkestittelen dukker opp enten du søker på Wikipedia, Facebook eller i Norsk Biografisk Leksikon.

Handelsmann

- En tilfeldighet, sier Tandberg.
- Egentlig skulle jeg ha vært handelsmann, ler 86-åringen når vi stikker innom i leiligheten han flyttet inn i på Marienlyst for få år siden.
- Jeg bodde litt utenbys, men fant ut at jeg kjører jo ikke bil evig, så jeg ville komme meg litt nærmere kommunikasjon og butikker. Jeg har vokst opp her på Fagerborg, og datteren min bor med familie i den leiligheten jeg vokste opp i. Så jeg er kjent i dette strøket og liker meg her. Mange tror det var på grunn av Kringkastingen, men det var det altså ikke, sier Mr. Romfart.

Fly-interessert

Som selv om han har overlatt 14 fireskuffers arkivskap med romfartsstoff til Teknisk Museum, fortsatt har vegger og skap i Suhms gate fulle av minner, bilder og hilsener han har mottatt fra astronauter og andre han har møtt gjennom et langt liv som offiser, sivilingeniør og - etter hvert - romfartsekspert.

- Jeg var veldig flyinteressert i guttedagene, og mitt høyeste ønske var å bli flyingeniør. Ikke så mye flyger, jeg var mer interessert i å lære hvordan flyene var konstruert og hvordan de virket. Så jeg hadde en del heftige diskusjoner med min far, som var forretningsmann og gjerne ville at jeg skulle følge i hans fotspor. Han drev det så langt at han fikk sendt meg på et ettårig studentfagkurs på Oslo Handelsgymnasium, erindrer 86-åringen, som tidligere i år tømte sitt kontor ved Norsk Romsenter, der han har hatt base de siste 27 årene.

Til Amerika

- Året på handelsgymnasiet var ikke bortkastet, for du lærer jo veldig mye som kommer til nytte hva du enn blir. Men jeg følte at jeg ikke var på rett plass. Så da Luftforsvaret begynte å avertere etter kandidater som kunne sendes til USA for å få opplæring som flyteknikere på F-84 Thunderjets, så ga far meg tillatelse til å søke. Han trodde kanskje at det ville bli så mange søkere at jeg ikke ville komme med. Men jeg kom med i det første kullet. Sammen med ni andre ble jeg sendt til USA høsten 1952 etter en kort rekruttskole, og ble etter hvert utdannet som flytekniker på F-84 i Amarillo i Texas, forteller Tandberg.

Bilpark

Amerika i 1950-årene var en stor ting for en tjueåring fra Norge. Der var ting på vei oppover, og der var det «stiger som nådde helt opp til himmelen», som Tandberg beskriver det.

- For oss som kom fra et land der det fremdeles var bilrasjonering, var det et eventyr å oppleve bilparken der borte. Det var mye derfra som brente seg fast, og som gjorde at jeg likte Amerika, forteller Tandberg.

Rase-skille

Men han likte ikke alt han så:

- Jeg fikk motorutdannelse ved Chanute Air Force Base i nærheten av Chicago, og fikk oppleve mye av raseskillet som var på den tiden, og på forskjellen mellom svarte og hvite. På drikkevannsfontener og svømmebasseng sto det «Whites Only», og på bussen måtte fargede sitte bakerst. Slikt gjorde veldig inntrykk. Likevel syntes jeg at det amerikanske samfunnet og den amerikanske teknologien fascinerte veldig, så da jeg ble tilbudt muligheten til å utdanne meg til sivilingeniør på Luftforsvarets regning ved et selvvalgt amerikansk universitet, var valget enkelt. Det var imidlertid ikke gratis. Ett år bekostet jeg selv, mens Forsvaret bekostet fire års utdannelse. Men for hvert år av de fire, måtte jeg betale med to års tjenesteplikt, forteller han.

California

Først tok Tandberg en Bachelor Degree som maskiningeniør, deretter ville Luftforsvaret at han skulle studere materialteknologi ved Stanford-universitetet.

- Universitetene jeg studerte ved, lå begge i California, nærmere bestemt i Silicon Valley. Det var der datamaskinene ble til, og der man tenkte inn i fremtiden. Og romvirksomheten var en del av vår framtid. Så det var lett å bli hektet der borte for en som var teknisk interessert, forteller Tandberg.

Luftforsvaret

- Jeg var i Silicon Valley. Jeg er såpass bundet av Norge at jeg hadde nok ikke blitt der borte permanent, men uten tjenesteplikten i Norge, hadde jeg nok sannsynligvis blitt der etter at jeg var ferdig på Stanford, innrømmer Tandberg.

Han vendte tilbake til tjeneste i Luftforsvaret, der han etter hvert avanserte til majors grad. Han var sjef for analytisk avdeling, før han ble prosjektleder for jagerflyet F-5 og sjef for Flymotorkontoret.

Rakettmotorer

Men nysgjerrigheten på verdensrommet og romforskning slapp ikke taket. Derfor søkte han permisjon fra Luftforsvaret og tjenesteplikten for å bruke ett år på studier ved Princeton-universitetet til å sette seg inn i rakettmotorer, hvordan de virket og hvilke svake og sterke sider de hadde.
- Jeg fikk stipend fra NASA og Forskningsrådet. Men da jeg kom hjem, hadde jeg fortsatt tjenesteplikt igjen, derfor fortsatte jeg i Forsvaret fram til 1971. Da fant jeg ut at skulle jeg avansere, måtte jeg regne med å bli flyttet til en eller annen flyplass eller en eller annen base, så derfor sluttet jeg i Forsvaret, sier Tandberg.

NRK spurte

Under studiene i USA hadde Erik Tandberg skrevet artikler blant annet for Teknisk Ukeblad om hva romferder ville bety for menneskekroppen psykisk og fysisk. Dette ble tydeligvis lagt merke til av NRK, som inntil da hadde hatt Gunnar Oxaal som spesialist på romsaker.

- Da han døde, spurte NRK om jeg kunne overta hans jobb. Da hadde jeg allerede tatt skrittet over fra fly til romfart. Jeg jobbet med flytekniske ting i Luftforsvaret, blant annet havariundersøkelser og materialkontroll og sånt, men interessen lå ute i verdensrommet, forteller Tandberg.

Norsk Romsenter

- Sammen med Jan P. Jansen laget jeg etter hvert flere programmer om utforskingen av rommet, og ble mer og mer hektet på dette her. Så kom vi ut i 1960-årene, og begynte å forberede dekningen av Apollo-programmet. Da hadde vi allerede vært flere reiser der borte, og like før Apollo 11 startet var vi der borte på de viktige konferansene for mediene om måneferden.

- Jeg hadde det veldig bra i Forsvaret, og interessante oppgaver, men på flysiden alt sammen. Så man kan vel si at det som gjorde meg knyttet til romvirksomheten, var for det første universitetsutdannelsen i USA. Det var NRK, der jeg fikk jobbe med disse tingene ganske fritt sammen med Jansen. Dessuten ble jeg i 1992 ble knyttet til Norsk Romsenter som konsulent. De tre tingene var det vel som fikk meg permanent over til interessen for verdensrommet.

Ble igjen i Olso

Klokken er blitt 18.40 i Studio 1 på Marienlyst. Vi skriver 20. juli 1969. Kirsti Sparboe - for anledningen omdøpt til Starbo - og Benny Borg har akkurat servert norske tv-tittere den gamle MonnKeys-slageren «Blir du med til Månen (Fly me to the Moon)», akkompagnert av Tor Hultins orkester. D
et er klart for direkte satellittsending fra begivenhetenes sentrum i USA, der Dagsrevyens journalist Jan P. Jansen befinner seg. Erik Tandberg har trukket det korteste strået, og må bli igjen i studio i Oslo.

Bra forberedt

- Vi var et team. Jan P. Jansen hadde jeg truffet en gang rundt 1963, og hadde kontakter innad i NRK Fjernsynet. Jeg hadde etter min studietid og flere reiser dit bort flere kontakter i NASA og i industrien. Etter at vi fikk beskjed om at vi skulle dekke månelandingen, satte vi oss ned og laget en plan for hva vi burde gjøre for å være best mulig forberedt.

Det omfattet reiser til NASA-sentre, hvor vi ble kjent med flere av nøkkelpersonene. Og dette var så langt forut for ferden at alle var tilsnakkende. Vi besøkte industrien, og jeg mener selv at vi var ganske bra forberedt på å dekke denne ferden. I tilfelle det hadde oppstått et eller annet problem med overføring av bilder og lyd, så kunne Jansen - som var den eneste som var ansatt i NRK - snakke mer på NRKs vegne enn jeg kunne, som ikke var ansatt der og ikke kjente systemene. Derfor måtte vi dele oss.

Misunnelig

- Jeg har sett flere romferje-oppskytinger, men jeg har aldri sett en Saturn V-oppskyting. Jeg har sagt det før - og det står jeg ved - at jeg var misunnelig på Jan P. Jansen, som fikk være der borte og se oppskytingen av Apollo 11, sier en oppriktig Erik Tandberg.

12 sekunder etter lift-off passerte raketten toppen av servicetårnet. Da ble hele styringen av ferden overført til Johnson Space Center i Houston. Eller Manned Spacecraft Center, som det het den gang. Jan P. Jansen forflyttet seg kjapt fra Florida til Texas, der han kommenterte resten av ferden. Deriblant månelandingen klokka 21.17.40 norsk tid søndag 20. juli 1969.
Da hadde grafiker Anne Breivik vist norske fjernsynsseere hvordan månen inspirerte norske kunstnere. Mens forsker Arne Olav Brundtland og major Bjørn Gravdahl diskuterte de storpolitiske sider ved romfarten sammen med program leder Jahn Otto Johansen.

Landet manuelt

Norske fjernsynsseere ble imidlertid snytt for bilder av selve månelandingen. Tekniske problemer på jordnettet gjorde at direktesendingen fra månen aldri nådde norsk jord, og NRK måtte ty til reserveløsning der Erik Tandberg kommenterte lydstrømmen fra Houston.

- Veldig spennende. Vi visste hva som skulle skje, men det dukket jo opp ting som skremte oss. Under landingen var det Armstrong som styrte «Eagle». Og som den dyktige prøveflyger han var, så slo han seg ikke til tåls med det stedet datamaskinen mente de skulle lande. Han syntes ikke landingsplassen var bra nok, det var for mye stein der. Derfor overtok han med manuell kontroll i 150 meters høyde, og fløy over måneoverflaten til han fant et sted han syntes var bra nok. Da brukte han en del drivstoff, og det bekymret oss alle. Ifølge rapportene hadde «Eagle» bare 20 sekunder med drivstoff igjen da den landet, noe som fikk bakkekontrollen i Houston til å holde pusten.

Drivstoff

- Også jeg ble skremt over hvor lang tid det tok før «Ørnen» landet. I ettertid har vi fått høre at man hadde mer drivstoff igjen enn man trodde i kontrollsenteret, fordi skvalpingen av drivstoff i den lave gravitasjonen førte til at avlesningen av drivstoffmengden ikke var riktig. Så allerede på Apollo 12 hadde de fått skvalpedempere, og fikk mye bedre oversikt over hvor mye drivstoff som var igjen, forteller Tandberg.

Alarm

En annen bekymring var varsellysene som plutselig kom på sekunder før landing, alarm 1202 og 1201. - Det var gule blinkende lamper i kabinseksjonen til «Eagle». Og varsellys skal man jo bry seg om, altså! Men det var to våkne dataspesialister i Houston. Til sammen var de bare 50 år - Unge karer, men veldig gode på data. Den ene het Steve Bales, han var det de kalte «guido», altså den i kontrollsenteret som hadde ansvaret for styring og kontroll i samarbeid med datamaskinene.
Han jobbet sammen med Jack Garman, som hadde greie på lamper og lys og sånn. Under en prøve fem dager tidligere hadde de to gjennomgått varsellys og opplevd tilsvarende alarmer. Garman fastslo at dette var såkalt «executive overflow», forteller romfartsekspert Tandberg.

Landet trygt

Datamaskinen om bord i månelanderen hadde rett og slett fått for mye data å bearbeide, og truet med å stoppe, viske ut alt sammen og begynne på nytt igjen. Garman ga grønt lys for å fortsette, og Armstrong og Aldrin landet trygt på månen. Og duoen Jansen/Tandberg kunne puste lettet ut på hver sin side av Atlanteren.

- Det var jo dette det dreide seg om: Å lande på en annen klode, understreker Tandberg.

Egentlig skulle den norske tv-sendingen pause midt på natta. Selve månevandringen skulle nemlig ikke skje før klokka 6 på morgenkvisten. NASA framskyndet imidlertid begivenheten, angivelig for å treffe amerikansk prime time tv.

Tidligere ute

Ifølge Tandberg var forklaringen en helt annen.
- Planen var at astronautene skulle hvile og spise etter at de hadde landet. Men hvem er det som kan hvile og spise i en sånn situasjon? Så Armstrong ba om å få framskyndet utstigningen, og det fikk han, forteller Tandberg.

Dermed måtte NRK kaste om på planene, og for første gang ble det sendt direkte fjernsyn uten manus og forhåndsbestemt produksjonsplan. Det tok imidlertid sin tid før astronautene hadde fått på seg draktene, og trykket på inn- og utsiden av månelanderen var utjevnet slik at man kunne få opp luken.
- Da måtte vi improvisere, erindrer Tandberg,som sammen med sin makker tilskrives æren for at du-formen ble tatt i bruk i norsk fjernsyn.

Uformell tone

- Jan P. Jansen og jeg kjente hverandre godt. Vi hadde vært på mange reiser sammen og snakket omtrent samme språk, og vi var langt mer uformelle enn det som var vanlig på den tiden. Det bet Kringkastingsrådet seg merke i, og bestemte at NRK heretter skulle prøve en mer uformell tone istedenfor det veldig høytidelige «De» som de hadde brukt hittil, som var både stivt og unaturlig, sier Tandberg.

Et lite steg...

Slik satte duoen en ny standard for NRKs sendinger. Enda friere ble tøylene og stemningen da seerne ble invitert til å ringe inn og stille spørsmål til ekspertene. Men da den direkte satellittoverføringen fra Månen startet klokka 03.55, var stemningen i studio igjen både spent og høytidelig. Minuttet senere kunne Neil Alden Armstrong sette foten i månestøvet med ordene «Ett lite steg for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten». Snart fulgte Aldrin etter, og de to gjennomførte sin to og en halv timers planlagte arbeidsøkt på månen.
- En stor opplevelse, fastslår Erik Tandberg.

Århundrets høydepunkt?

- Det passet meg aldeles utmerket å sitte der sammen med Jan P. Jansen i begivenhetenes sentrum - med brukbar bakgrunn etter besøkene vi hadde gjort og menneskene vi hadde møtt. Jeg tror aldri jeg kommer til å få oppleve noe maken til det der, erkjenner romfartseksperten.

Om månelandingen historisk sett vil bli stående som århundrets høydepunkt, er han mer usikker på.

- Apollo 11 var stort, ettersom det var første landing på en annen klode. Men det at mennesket første gang dro til en annen klode med Apollo 8, vil langt inn i fremtiden kanskje bli stående som det aller største, sier han.

Romkappløpet

Med månelandingen kunne amerikanerne innkassere seieren i kappløpet mot månen. Inntil da var det Sovjetunionen som hadde ledet romkappløpet, som også var et missilkappløp mellom de to stormaktene. Begge fryktet hva som kunne skje dersom den andre sikret seg kontroll over verdensrommet.

I 1957 skjøt Sovjetunionen opp verdens første satellitt, Sputnik 1. Samme år ble Laika det første levende vesen i rommet. I 1961 ble den russiske kosmonauten Jurij A. Gagarin første menneske i rommet, rett foran nesen på amerikanerne.

Kennedy

Den første landingen på månen gjorde russiske Luna 2 allerede i 1959. Sovjetunionens Luna-program sørget også for det første bildet av månens bakside og retur av månestøvprøver til Jorden for første gang.

- President John F. Kennedy mente at tiden var inne for å rette på forholdet med at Russland lå langt foran, rette opp prestisjen og gjenvinne selvrespekten. For USA har jo sett på seg selv som verdens ledende teknologinasjon, sier Tandberg.
Som tror kappløpet mot månen kunne ha fått et annet utfall uten Kennedy og hans ambisiøse mål.

Skattebetalere

- Selv om en overveiende del av politikerne og amerikanerne var for en slik satsing, så følte andre forskere, som fikk sine budsjetter beskåret på grunn av pengene som måtte til for Apollo, at de ble satt til side, og det likte de ikke. Forgjengeren Eisenhower ville ikke ha slike store, dyre prestisjeprosjekter, fordi det ville ramme de amerikanske skattebetalerne hardt. Så hadde Eisenhower fått bestemme, hadde det sikkert ikke blitt satt en slik tidsfrist. Da hadde det blitt strukket mye lenger i tid, og da hadde kanskje russerne kommet foran.

- Amerikanerne var redde for at Russland skulle høste en ny suksess ved at de sendte mennesker rundt månen sammen med forsøksdyr og insekter og sånn før de selv hadde begynt å tenke på å sende mennesker rundt månen. Derfor ble Apollo 8 framskyndet og sendt avgårde før jul 1968 uten månelanderen, som fortsatt veide alt for mye. Dermed greide amerikanerne å komme foran russerne rundt månen, sier Tandberg.

Komplisert

Selv om det ikke har vært mennesker på månen siden 1972, da Apollo 17 satte sluttstrek for Apollo-programmet, tror Erik Tandberg det kommer til å skje igjen.
- NASA er kommet langt i å forberede en retur til Månen, etter at president Trump tok initiativet. Det har vært veldig stille siden 1972. Mange lurer på hvorfor? Svaret er blant annet penger og behovet for teknologisk utvikling. Nå jobber de med å få til en base ved månens sydpol, hvor man vet det finnes vann i form av is under overflaten. Det vil være til stor hjelp for en koloni som skal slå seg til der oppe. Da kan man få nytt vann både til plantevekst, til ernæring, til rakettdrivstoff og så videre. Det folk ikke forstår, er hvor komplisert dette egentlig er selv om vi har vært på månen, ifølge romfartsekspert Tandberg.

Månen er viktig

- Vi må forvente at marslandinger kommer i første halvdel av 2030-årene. Men det må et veldig grundig forarbeid til før man kan sende mennesker til Mars, både medisinsk og teknologisk sett. Avstanden setter store krav til romfartøy. Kan vi etablere oss på Månen, kan vi bruke Månen som et prøvelaboratorium for veldig mye av teknologien som skal videre til Mars. Så av den grunn er også Månen viktig, sier Tandberg.

Han tror to forutsetninger må på plass dersom dette skal bli realitet.

- Internasjonale avtaler som kan lette den finansielle byrden, og kommersiell medvirkning der industrien får anledning til å utnytte månens ressurser eller benytte Månen til turistvirksomhet. Alt dette vil redusere prislappen på det å komme tilbake til Månen, og også gjøre det rimeligere med tiden å kunne dra til Mars.

Nøkkel-personer

Månenatten glemmer Erik Tandberg aldri, selv om opplevelsene har stått i kø
siden han for alvor ble bitt av rombasillen.

- Jeg har vært på flere romferjeoppskytninger, og jeg ble kjent med veldig mange av nøkkelpersonene i Apollo-programmet i løpet av reisene for å forberede tv-sendingene, sier Tandberg.

Blant dem var Wernher von Braun, rakettforskeren som ga Hitler V2-raketten og som ble det amerikanske romprogrammets far.

Armstrong hos Kongen

Legendene fra Apollo 11 har han
også møtt flere ganger.

- Jeg traff dem før oppskytingen i USA, men da var det kortere ting, som regel på pressekonferanser og korte samtaler. Men da de var på verdensturne i oktober 1969, så ble min daværende kone og jeg invitert til en lunsj hos kong Olav på Slottet i Oslo sammen med de tre astronautene og deres koner. Det var også en sånn ting jeg aldri glemmer. Det var første gang jeg fikk dem på tomannshånd. Ikke så veldig lenge, men nok til at jeg fikk dannet meg et godt bilde av Armstrong.

Forskjellige

- Hvis du skal snakke om en prøveflyger og hvilke egenskaper han må ha, så er Armstrong den som tilfredsstiller de fleste kravene. Han var fåmælt, men ikke innesluttet. Og lite selvsentrert, i motsetning til Aldrin, som var totalt annerledes. Han hadde en psykisk ballast, sannsynligvis fra faren, som gjorde at han hadde det litt vanskelig i perioder. Og det gjorde det ikke bedre da han fikk greie på at det ikke var han som skulle først ut på måneoverflaten, det var sjefen Armstrong.

Collins var en mellomting mellom de to, en stille og rolig kar som gjorde jobben sin. Han var jo ikke i rampelyset i nærheten av den grad som de to som var nede på månens overflate, men han var en uunnværlig brikke i det hele, oppsummerer Tandberg.

Utstilling

- I et sånt langt liv som jeg har hatt, så har jeg naturligvis opplevd mye. Jeg har vært med på mange møter og truffet mange interessante mennesker, og må være takknemlig for at jeg har hatt et såpass rikt liv. Jeg har opplevd vanskelige ting jeg også, men i forhold til det jeg har opplevd av store ting, må jeg si jeg har vært heldig, sier han.

Noen av opplevelsene deler romfartseksperten med publikum på Norsk Teknisk Museum i Oslo, der 50-årsjubileet for månelandingen markeres med egen utstilling. Her har Tandberg stilt ut Apollo 11s opprinnelige flyplan, signert av de tre astronautene, sammen med andre verdifulle minner fra romhistorien.

Modell

- Modellen av månelandingsfartøyet som står utstilt på Teknisk Museum, har jeg fått av sjefskonstruktøren Tom Kelly, som jeg ble ganske godt kjent med. Så jeg har fått opplevd de beste sidene av den industrien og den virksomheten, minnes Tandberg.

På utstillingen kan publikum klatre inn i en fullskala modell av Apollos kommandoseksjon. Og her kan man selv lande «The Eagle» på Månen, se filmer, modeller og bli bedre kjent med historien om romkappløpet.

Overspilt

Museet har også gjenskapt litt av NRKs fjernsynsstudio, der Erik Tandberg kommenterte begivenhetene på direkten for hele Norge. Her er skrivebordet han satt ved, stolen han satt i og fjernsynskameraet som ble brukt under maratonsendingen.
Men NRKs opptak fra den historiske kvelden finnes ikke lenger. Videobåndene ble nemlig slettet en gang på 1970-tallet da NRK skulle spare penger og resirkulere dyre videobånd. Månenatten ble overspilt av Ingrid Espelid Hovigs program «Vi bakar brød».
- Magnetbånd tok jo stor plass, og så var det noen sjeler da som bestemte at dette hadde de ikke bruk for, ler sivilingeniøren som ble rikskjendis denne kvelden og natten.

Jubileumsfeiring

Selv skal han delta i jubileumsfeiringen på Teknisk museum til langt på natt 20.-21.
juli. Og i slutten av september skal den aktive 86-åringen på vennetur til USA igjen.
- Vi er en gruppe interesserte som reiser til USA hvert år for å se på museer og ting. Til høsten skal vi igjen besøke National Air and Space Museum samt en del av NASA-sentrene, forteller romnestoren.

Ledig plass

Men først er det «Apollo live» i Oslo konserthus 28. august, som ifølge arrangørene blir en kveld fylt med fengslende intervjuer og mulighet til å mingle med pionerene fra det amerikanske romprogrammet. Hit kommer Fred Haise fra den dramatiske Apollo 13-ferden, Al Worden fra Apollo 15 og Charlie Duke fra Apollo 16, sammen med den første skandinav i rommet, svenske Christer Fuglesang.
I skrivende stund finnes fortsatt ledige seter til den Apollo-ferden ...