Historisk tjæremilenatt i Beverholmen

På Skoglund klorer den tidligere sauebonden, friluftsfanten, skytteren, trubaduren og den snart 74-årige friskusen Aksel Skoglund seg fast, etter at han i noen år, til 1991, var omstreifende anleggsarbeider.

Men Aksel har også sterke bånd til Beverholmen og er «mannen bak» den historiske tjæremila vi fikk oppleve i naturskjønne Beverholmen forrige helg.

Den første eier av Beverholmen (skjøte 1906) var Sakarias Jensen fra Furunes (Førrnes) i Beiarn, men i 1911 solgte han eiendommen til sin sønn Aksel, som var nummer åtte i en søskenflokk på 10. Men det skulle bli nummer fire i søskenflokken, sønnen Johan, (brukte etternavnet Sakariassen) og kona Josefine som kom til å slå seg i Beverholmen og ryddet her rundt 1905-1906, men de var aldri eier av eiendommen.

Johan var født 1878 i Furunes, giftet seg 1901 med to år yngre Josenfine Olsen fra Sørvik ved Valnesvatnet i Bodin, men hun hadde beiarblod i årene. De fikk ni barn hvorav «dagens Aksels» far Einar (f. 1907 i Beverholmen), var nummer fire i barnerekken. De tre første barna deres ble født før de ankom Beverholmen.

Johan og Josefine bodde til å begynne med i ei lita stue som var satt opp i Beverholmen, men de bygde seg etter hvert det huset som står der i dag. Lokalt gikk de under navnene Bever-Johan og Bever-Josefine. Og her i dette nærmest veiløse ødeland greide familen å berge livhanken ved en arbeidsinnsats og et pågangsmot vi nok ikke riktig greier å fatte – tankene går til Isak Sellanrå…

Et par kuer, noen geiter og hest hadde de (ikke slåmaskin), nei, her foregikk slåtta med ljåen og handkraft. Johan må jo mildt sagt ha vært et unikum av en kar. Han knoget også i gruvene i Sulis for å få endene til å møtes, og her skjedde det at han fikk et sår på venstre overarm. Dette greide ikke legene å få bukt med, og det hele endte meget tragisk med amputasjon av armen…..Men godeste Johan gav aldri opp og greide brasene på imponerende måte, og der han ikke riktig «strakk til» for eksempel når det gjaldt å sette rypesnarer, ble den jobben overlatt til Josefine.

Rypefangst var viktig for familieøkonomien, rypene ble solgt og pengene kom godt med. Rype- og skogfuglbestanden var imponerende i de tider i disse storslagne naturtrakter. Navnet Beverholmen skal komme av at en beverfamilie i sin tid slo seg ned her i ødemarka og hadde beverhytta i en bekk her. Johan gikk bort høsten 1962 84 år gammel, Josefine levde til 1968 og ble 88 år – og Beverholmen ble deres boplass nærmest helt til det siste.

Det som skjedde videre med Beverholmen var at en familie fra Bodø i 1967 fikk kjøpe husene her, for å ha dem som fritidshus. Denne «kontrakten» varte i hele 50 år, til 2017, da Aksel fikk kjøpe husene tilbake, eiendommen som sådan ble han eier av i 1991.

Når det så gjelder det som ble Skoglund, så var det Aksels far Einar som ryddet i 1934 en parsell her øst i villmarka, like ved Gamdalen og Skulneset, arbeidsredskapen var hakke, spade øks og sag. Einar fikk kjøpt denne parsellen, en virkelig utpost i ødemarka, av sin onkel Aksel Furunes, som på denne tiden sto som eier av Beverholmen.

Ei lita stua ble bygd og i 1937 giftet han seg med Hulda Nikolaisen født 1911 på Savjord i Beiarn De fikk ni barn; tre jenter og seks gutter og «dagens Aksel» er nummer sju i søskenflokken. Både Einar og Hulda er gått bort, han i 1990, hun i 1999. Og i Skoglund står der i dag et moderne hus som Aksel fikk bygd først i 1980-årene, og noen fine hytter tilhørende både familien og andre er også kommet opp her.

Aksel forteller at da han og hans to yngre brødre Arne og Gunnar begynte på skolen på Trones, var det å traske nedetter dalen i seks kilometer til Vindhågnøva – der ventet skolebussen på dem og kjørte dem tilbake dit når skoledagen var omme. Så bar det i vandringen igjen heimatt til Skoglund. Vinterstid var det å bruke skiene. Ja, slik var det den gangen, kanskje ikke å undres over at det blir sterke fjellvandrere av slikt…..

Aksel har lenge drømt om å få hedret sine tapre og gode besteforeldre Johan og Josefine med noe «ekstra lekkert», noe ekte fra deres barske livssaga i Beverholmen, og plutselig «satt løsningen der» - hva med ei tjæremila på Johans gamle mileplass, bare noen meter vest for kåken. Og som tenkt så gjort.

Aksel satte i gang strevet med å få til ei «lita» minnenes tjæremile. Det ligger svært mye arbeid bak ei mile, her er det mange prosesser man skal gjennom, og ikke minst er letingen rundt omkring etter tyrirøtter en tidkrevende affære. Øvre Tollådal er jo kjent for sine svære tjæremiler fra langt tilbake i tiden, svære miler som gav flere hundre liter tjære.

Tjærebrenning var i sin tid en meget viktig attåtnæring for oppsitterne. Og den driftige Aksel har lært seg tjæremile-
knepene, han var jo blant annet flere ganger primus motor for den populære mila på Villmarksdagan i Beiarn. Men som Aksel sier; det begynner sannelig å bli vrient å finne prima tyrirøtter – det er nokså «utplokka» her i fjelldalen.

Men Aksel har kunnskapsrike «tjæremiddel-kompiser» rundt seg som gjerne tar i et tak når det gjelder, og hans to sønner Arnt Johan og Espen er vel det vi kan si blitt
«proffe» på området – og liker seg sammen med milkjeppen og den ellers friske stemningen på tjærgrøva. Jo hetere jo bedre, det gjelder også den kruttsterke bålkaffen.

Så sist lørdag skulle «slaget stå» - det var klart for den historiske tjærgrøva i Beverholmen, i bestefar Johans ånd, og der han selv bakset i varmen med ved, torv og never og med milkjeppen i høyrehanda….Sommerkvelden kunne ikke ha vært vennligere, temperaturen var upåklagelig, den ellers plagsomme vinden som har en tendens til å dukke opp på slike seanser, var helt fraværende, soløyet hang med og pyntet de vakre omgivelsene.

Det lød lette tonganger fra trekkspill og gitar og sangglade tilskuere «bakket opp» - og gjett om ungene likte seg. De sprang rundt på lette føtter og ventet med stor spenning på at tjæren skulle komme ned i renna og videre i plastdunken. Og den kom etter hvert og den «overopphetede» Aksel var godt fornøyd med tingenes tilstand. Som han sa; dette skulle ikke være ei mile hvor antall liter tjære var det viktige. Det viktigste var å få hedret bestefar og bestemor – og jeg tror de har vært til stede sammen med oss hele kvelden og natta – og satt stor pris på denne livate seansen på deres kjære - Beverholmen.

Vi sier iallfall vel blåst – og takker både Aksel og hans utholdende «medbrennere» for en flott opplevelse.