Hun ble født på sykehuset i Furulund i 1952 og vokste opp i Sulitjelma, men selv om det er lenge siden hun flyttet derfra, betyr hjemstedet fremdeles mye for Bjørg Evjen. Nesten daglig er hun inne på SKS sine webkamera fra Sulis-fjellene og hun forteller at lukta av svovel fremdeles kan gi henne hjemlengsel.
Etter mange år med forskning på industrihistorie og samisk historie, er hun nå en av redaktørene i et stort bokprosjekt om Nord-Norge under andre verdenskrig.
Hun vokste opp i Glastunes, i det gjennompolitiserte Sulitjelma-samfunnet på 1950- og 60-tallet. Det satte sitt preg på den senere karrieren som historiker. Den har i stor grad hatt to gjennomgående tråder - lokalsamfunnet som formende faktor og folks sosiale kår.
Sulitjelma var et spesielt sted å vokse opp. Det var et ensidig industrisamfunn, geografisk og sosialt isolert. På fagspråket kalles det «company town», et samfunn hvor gruveselskapet eide både grunn og bygninger.
Bjørg husker sin barndoms verden som et spennende sted.
- For oss var oppveksten helt normal. At det ikke var vanlig ellers at unger tok tog til skolen, var jo for eksempel noe vi ikke tenkte over, forteller hun.
Sulitjelma var virkelig «et lite land for seg», og folk reiste lite i hennes oppvekst. Det var på flere måter et selvforsynt samfunn, og alle måtte forholde seg til den felles virksomheten og selskapets tidsskjema.
«Grubene», som det ble kalt av innbyggerne, styrte både jobb, fritid og ferieavvikling.
- I helgene og om somrene var vi på hytta på fjellet, ved Kjelvatnet, slik veldig mange i Sulitjelma gjorde da, forteller Bjørg.
På grunn av forurensningen nede i dalen, var gruveselskapet opptatt av å skaffe innbyggerne hyttetomter slik at de fikk «friskere luft» på fridagene.
Smeltehytta, den største kilden til utslippene av svovelrøyk gjennom mange tiår, gikk ennå for fullt, og industrien satte sitt preg på omgivelsene. Vegetasjon og dyreliv var det lite av i Sulitjelma, så da en due en gang hadde forvillet seg til Glastunes, var ungeflokken rask med å samle seg rundt den sjeldne gjesten.
Ellers var det få fugler som holdt til ved Langvatnet.
Sulitjelma var klassedelt og følgelig var det stor forskjell på innbyggerne. Men folk hadde det bra, og det var mange fordeler med å ha et gruveselskap som ordnet opp når noe manglet, enten det gjaldt nye lyspærer eller hus som trengte maling. Selv om arbeiderne hadde mindre plass og ressurser enn funksjonærene, de administrativt ansatte, fikk de fleste hjelp når de hadde behov for det.
Sulitjelma hadde tidlig blitt et moderne samfunn, med innlagt vann i de nye brakkene i Glastunes så langt tilbake som i 1918, og privat strømforsyning lenge før det ble vanlig på bygda.
På den andre siden måtte de fleste bo i små leiligheter og det var lytt i husene. I etterkrigstiden var bevisstheten rundt de sosiale skillene fremdeles sterkt iboende hos Sulitjelma-arbeiderne.
- Hva du gjorde og sa fortalte noe om hvem du var og hvordan du stilte deg, sier Bjørg. Den historiske og politiske arven var ikke glemt.
Både faren og begge bestefedrene til Bjørg var gruvearbeidere, og spesielt hennes far var ivrig i fagbevegelsen. I Sulitjelma lå engasjementet for arbeidernes sak i blodet og tradisjonen. De gikk en god skole med møtekultur og i det å skape sine egne meninger og argumenter.
Einar Gerhardsens håndbok «Tillitsmannen» hadde mange på innerlomma, og Sulitjelma fostret mange dyktige politikere.
- Det er ikke tilfeldig at mange av Fauskes ordførere kom derfra så lenge det var drift i gruvene, påpeker Bjørg.
Helt fra 1926 (med okkupasjonstiden som et åpenbart unntak) og til 1991, året da gruvedriften ble avsluttet, dominerte Arbeiderpartiet det politiske livet i Fauske kommune.
De siste tretti årene av epoken kom samtlige ordførere fra stedet som engang tidlig i århundret hadde blitt kalt Lapplands helvete, og som fremdeles har legendestatus i arbeiderbevegelsen.
De tydelige sosiale forskjellene på stedet gjorde ikke den oppvoksende generasjonen i etterkrigsårenes Sulitjelma underdanige.
- Det gjorde oss heller sterke og selvbevisste, sier Bjørg Evjen.
Hun var i et av de første årskullene som fikk muligheten til å ta gymnas på 1960-tallet, og etter at ungdommene fra Sulitjelma fikk gjennomføre det første året på hjemstedet, flyttet hun til Fauske for å fortsette skolegangen.
Der opplevde hun for første gang at det var noe annerledes ved å komme fra stedet «oppe i fjellene».
- For oss var det egentlig omvendt. Det var vi som levde det urbane livet, mens Fauske var ute på bygda, forteller Bjørg. De ble nesten sett på som bortskjemte. Hybelvertinnen hennes tok egentlig ikke inn ungdom fra Sulitjelma, fordi hun mente de «ikke hadde vett til å slå av lyset.» Strømmen i Sulis kostet bare en brøkdel av det Fauskes befolkning måtte betale.
- Men vi lærte fort, sier Bjørg med et smil.
Etter videregående jobbet hun et par år, før hun dro til Trondheim og begynte å studere historie. Der fikk hun professor Edvard Bull d.y. som foreleser. Han var blant pådriverne for utviklingen av sosialhistorie som fagfelt, der arbeidernes og kvinnenes kår fikk en større plass.
Han sto i spissen for «massenes historie» og inkluderte også afrikansk historie i pensum. En av Bulls kjepphester var at studenter og elever skulle identifisere seg med «vanlige mennesker i fortida», ikke at hovedvekten skulle ligge på de få og de mektige.
En annen var at forskningen og formidlingen av historisk kunnskap skulle gi forståelse av hvordan mennesker har tenkt og handlet under andre vilkår enn de man selv opplever.
For arbeiderdatteren fra Sulitjelma åpnet dette nye perspektiver. På 1980-tallet jobbet hun med undervisning av flyktninger og innvandrere, men kom etter noen år tilbake til historiestudiene. Mens Bjørg hadde vært borte fra Sulitjelma, hadde gruvedriften på hjemstedet gått nedover og det gikk mot slutten for virksomheten.
Mer enn noensinne var det viktig å dokumentere den lokale historien. Derfor var det også helt naturlig at hovedfagsoppgaven hennes kom til å handle om Sulitjelma. Temaet hun valgte var inspirert av studiene, og fokuserte på arbeiderkvinnenes situasjon i Sulis de første tiårene av 1900-tallet. Oppgaven avla hun ved Universitetet i Tromsø i 1987.
Hun gikk videre med en doktoravhandling om et annet samfunn som lignet veldig på det hun selv vokste opp i - Longyearbyen. Mens hun skrev, oppholdt Bjørg seg mye på Svalbard og kjente seg umiddelbart hjemme der.
- Ingeniørene og direktørene bodde for seg selv i sin egen del av byen, akkurat som i Sulitjelma, forteller hun. Fra taubanene hørte hun også den karakteristiske og kjente lyden av kibbene som fraktet lasten fra gruvene til sentralen.
Doktoravhandlingen fikk tittelen «Longyearbyen 1916-1975. Fra arktisk arbeidsplass til ensidig industrisamfunn?». Hun har også skrevet mye om polarhistorie og kvinnenes plass i arbeidslivet i nord, som viser noe av bredden i hennes faglige virke.
Midt på 1990-tallet fikk Bjørg Evjen oppdraget med å skrive Tysfjord kommunes historie, og det tok henne inn på det feltet som har vært hennes hovedinteresse de siste tjue årene. Gjennom flere forsknings- og bokprosjekter har hun studert og skrevet om minoritetshistorie og spesielt den samiske historien.
Urfolksstudiene brakte henne inn i et internasjonalt forskernettverk, og hun fikk muligheten til å reise over hele verden og skaffe seg kunnskap om ulike samfunn. Bokhyllene på kontoret er dekket av litteratur fra mange land, i vinduet står en afrikansk utskjæring som forestiller tre svarte kvinner som bærer det afrikanske kontinentet, og rundt halsen har hun et smykke flettet av indianere i Nord-Amerika.
Over flere år deltok hun i et samarbeidsprosjekt med et universitet i den amerikanske delstaten Montana, om etniske grupper og multikulturelle samfunn.
Hun har holdt forelesninger i blant annet USA, Canada og Chile, men trekker frem en forskningsreise til Sør-Kina som noe helt spesielt.
- Det var virkelig en annen tilværelse, forteller hun om befolkningsgruppene hun fikk treffe og lære om der.
- Deres kultur og historie er unik og veldig annerledes fra vår del av verden.
Sted og lokalsamfunn har vært en tilbakevendende tråd i hennes arbeid. På begynnelsen av 2000-tallet fikk hun oppdraget med å skrive hundreårshistorien til hjemkommunen. Boka «Fra kobbereventyr til marmorby» kom ut i 2004.
- Det var en utfordrende og lærerik oppgave, forteller Bjørg.
Arbeidet med boka og samarbeidet med bygdeboknemnda fikk henne til å se på Fauskes historie med et nytt blikk.
- Blant annet var det viktig å fremheve betydningen til Ankerske, og ikke bare «Grubene» i Sulis, som faktor i utviklingen i kommunen, noe jeg ikke hadde vært like opptatt av før.
Som sulisværing og historiker savner hun fremdeles en samlet fremstilling av Sulitjelmas historie.
- Det er fremdeles mye derfra å forske på og fortelle, mener hun.
Bjørg Evjen er for øvrig ikke den eneste født i Sulitjelma som har gjort nasjonal og internasjonal karriere som historiker. Den mest kjente er nok den syv år eldre Geir Lundestad, mangeårig direktør ved Det norske Nobelinstitutt og spesialist på den kalde krigen. Det historiske suset de fikk med seg fra Sulitjelma, må nok få noe av æren for det felles veivalget.
Fra 2007 jobbet Bjørg Evjen som professor i historie ved Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø. Hun har blant annet vært med på å gi ut boken «Nordlands kulturelle mangfold», om etniske relasjoner i fylket i et historisk perspektiv, og verket «Från kust til kyst», om det pitesamiske området på norsk og svensk side.
I 2015 pensjonerte hun seg fra jobben ved universitetet, men etter kun halvannet år kom det en forespørsel fra instituttet for historie. De ville ha henne med på laget i et nytt prosjekt om okkupasjonsårene.
Tilbudet var for fristende til å avslå, og nå er hun engasjert i halv stilling som redaktør for det ene bindet i det kommende trebindsverket «Den andre verdenskrigen i nord».
Hensikten med prosjektet er å dekke en etterspørsel som lenge har vært uttrykt - et større fokus på den nordnorske krigs- og okkupasjonshistorien. Bjørg er ansvarlig for delen om hverdag, samfunn og arbeidsliv i krigsårene.
Bokverket vil ta opp de menneskelige opplevelsene av krigen i nord og hvordan folk levde under okkupasjonen med en annerledes forsyningssituasjon og rasjonering. Det vil blant annet se nærmere på kontakten med de tyske soldatene, kulturliv, helsevesen og frivillige organisasjoner, fiskeriene og den samiske og kvenske befolkningens situasjon.
- Vi ønsker å synliggjøre okkupasjonshverdagen i Nord-Norge, noe som har vært lite fremme i den nasjonale litteraturen om krigen, forteller hun.
- Vi skal løfte det opp og se det i en nordlig kontekst, og vi har med det tyske perspektivet i tillegg til forholdet på tvers av landegrensene på Nordkalotten, forteller Bjørg, som stortrives med oppdraget.
Trebindsverket er ventet å komme ut i løpet av 2021.
I dag deler Bjørg Evjen tiden sin mellom barnebarna i Tromsø, forskningen og Vadsø, hvor mannen Einar kommer fra. Hun forsøker også å besøke Sulitjelma en gang i året. Hun har mange venner og bekjente der, som hun holder kontakten med.
Karrieren som historiker har gitt henne muligheten til å studere og oppleve mange ulike kulturer og samfunn, noe som bare har forsterket hennes egen identitet.
- Jeg har fremdeles en sterk tilhørighet til Sulitjelma, slår hun fast.
GAUTE LUND RØNNEBU
