Hipp hurra for 17. mai!

30. april er en spesiell dag for meg og mine. Mamma gikk ut av tiden på denne datoen.

Den tida på året da ting begynner å livne til etter en lang vinter, når fuglene har funnet veien heim, når hestehoven presser seg opp og mot lyset, det var da hennes tid var over.

Vi sitter tilbake med savn og gode minner...

Mai måned står for tur, og som gammel korpsmusikant er mai en av de fineste månedene.

Mai og alle disse rød-dagene. Aldri er gresset grønnere ,og man ser at tulipaner og syrin begynner blomstringen. Men det kommer ann på været her nord, for jammen har vi brøytet snø på denne tida også.

Mai er fridager for mange. Det er en måne da vi skal kjøpe nye sko, og gjerne en sommerkjole.

Mai er russetid og korpsmusikk. Det er tida for å lete frem sykler og småsko.

Mai er måneden for konfirmasjon og is. Noen bader før 1 mai.

Mai er måneden for å se at alt en ikke klarte å rydde bort før snøen kom, ennnå ligger der.

Som gammel musikant på 70/80-tallet var det travelt, men ei fin tid. I mange år slapp mine foreldre å kjøpe 17. mai klær til meg og min bror, ettersom vi kledde oss i Misvær skolekoprs blå uniformer.

Vi øvde på å gå i takt, og noen strevde mer enn andre. Trommekorpset vårt var stort til ei lita bygd å være, og kriteriene for å marsjere med trommene var at de måtte ha på seg litt kule solbriller.

17. mai startet vi før klokka sju om morgenen, og ble fraktet i buss til Kåsmo, Vesterli, Brekke, og Karbøl.

I Karbøl var det frokost, og mellom husene i ”bakkebygrenda” ble det servert rundstykker og gode greier til sultne korpsmusikanter. Tror gjerne det vanket en is også.

Videre gikk ferden utover fjorden til Kvikstad for å marsjere, og deretter tilbake til Misvær for å marsjere med toget til skolen.

Det var slitne føtter som tok kveld. Flere kilometer ble tilbakelagt på denne dagen.

Under Covid var det flere som syntes at det var den beste markeringen langs kulturveien denne dagen. Melkebil med kortesje og korps kjørte rundt i bygda, slik at vi fikk lov å feire nasjonaldagen vår på best mulig måte, og samtidig forholde oss til alle restriksjoner som var da.

Folk bestemte selv om de ville pynte seg eller gå i hverdagsklær, grille pølser i egen hage og så videre...

Jammen ble det 17. mai da også.. og en riktig så fin en også.

Å spille i korps er en hobby for livet for mange, og en vei inn i musikken. En vei til nye venner og spennende opplevelser.

I korps er det plass til alle og det krever sitt. Det å beherske et instrument krever at en setter av tid til å øve, og en må vise tålmodighet.

Vi lærer noter og kytter bånd med andre som deler gleden av å spille og traktere forskjellige instrument.

Det å dra på stevner med uniform og få på en ny medalje var stas. I ryggen på korpset vårt, sto et ihuga støttelag.

Det var de som samlet inn penger til driften av korpset.

Uten støttelaget, som var foreldre til ungene, hadde det rett og slett ikke fungert.

For ei fantastisk tid.

På sosiale medier denne dagen er det ofte lagt ut bilder av såkalte champangne-frokoster.

Det nærmeste jeg og vi har kommet en sånn frokost er ei skive ved brødfjøla i full fart grytidlig om morran, for så å sette resten av landet i stemning.

Vi legger merke til at korpsmusikk er på hell, noe som er synd. Vi må prøve å fremsnakke korpsmusikk, for hva er vel mai måned uten ”Gammel Jegermarsj” og rytmer fra solbrille-kledde trommiser.

Siden det bare er noen dager igjen til den store dagen, er det vel bare å spise bomull resten av tida, dersom bunaden skal passe.

HIPP HIPP HIPP HURRA!

Ukas spaltist er 55 år, gift med ”Biggen, mor til to voksne sønner, bor i hjertet av Salten, Misvær, hjelpepleier i hjemmetjenesten, nestleder (12 år) i Menighetsrådet, sopran i Nord-Norges eldste kor, medliturg, tillitsvalgt, frilanser i Saltenposten, fotograf, strikkeglad osv...