Her nyter Lilian og Bjørn-Egil hyttelivet i barndomsparadiset

BEIARN: I Nedre Tollådal i Beiarn ligger «Lillebo», Bjørn-Egil (68) og Lilian Andreassens (65) idylliske ferieparadis. Det er en lang og kronglete kjøretur på grusvei fra Trones. Her er det bare skog så langt øyet kan se.

Det er nesten ikke en lyd utenfor hytta, med unntak av Lilians energiske velkomst fra parkeringsplassen.

Barndomsutsikt

Tomta ligger like ved Bjørn-Egils barndomshjem, så her er han godt kjent. Fra barndomshjemmet går det en 150 meter lang sti opp til hytta. Om vinteren er stien opplyst av tre små lyktestolper i gammel, klassisk stil.

(Saken fortsetter under bildet)

Nå har hans niese kjøpt opp huset og er snart ferdig med å restaurere det for å bruke det som fritidsbolig. Ellers har han ikke noen nær familie igjen i Beiarn.

- Jeg har jo svigerinna mi, hun bor i nabohuset her nede. Jeg har jo også noen slektninger og søskenbarn, men ellers er de jo døde, alle i hop. Vi var sju søsken, men nå er det bare meg igjen. Så nå er det bare om å gjøre å holde seg i form, sier han i solsteiken på verandaen.

(Saken fortsetter under bildet)

- «Lady in red»

Selv bor han på Mo i Rana, sammen med Lilian. Der har de også barn og barnebarn. De bruker omtrent tre timer på å kjøre til hytta fra hjemmet sitt.

Bjørn-Egil flyttet fra Beiarn etter at han var ferdig i militæret. Siden har han ikke flyttet tilbake, selv om han er mye på hytta.

- Etter at jeg var ferdig i militæret, dro jeg til Sulis og jobbet i åtte-ni måneder. Men så skadet jeg meg. Jeg knuste en ankel da jeg fikk et ras over meg. Litt senere flyttet jeg til Moss og jobbet. Da traff jeg henne, forteller han med et smil om munnen.

(Saken fortsetter under bildet)

Lilian er opprinnelig fra Bodø, men hadde også flyttet til Moss for å jobbe. Det var ikke vanskelig å legge merke til henne på arbeidsplassen.

- Lady in red. Hun hadde ei rød, si kåpe da hun kom på arbeid om morgenen. Vi var i Moss i cirka to år før vi flyttet til Mo. Jeg hadde tre søsken der og så var det godt om arbeid, forteller Bjørn-Egil videre.

(Saken fortsetter under bildet)

Fyrte opp hele skogen

Så, i 1989 ble den nye hytta levert fra Saltdalshytta. Da hadde de ryddet plass på tomta, som egentlig var gjengrodd av skog.

- Det er en fin plass, men det var bare urskog da vi begynte å bygge her. Da måtte vi rydde og brenne mål. Jeg har ei tante som bor rett på andre siden av dalen her. Hun måtte ringe opp til svigerinna mi og spørre om det brant så fælt i Tollådalen, for hun så røyken, humrer Bjørn-Egil.

- Ja, hun lurte på om det var full fyr her oppe, men så var det bare vi som ryddet skog, ler Lilian.

(Saken fortsetter under bildet)

Ivrige hytteeiere

Så kom de fra Saltdalshytta og satte opp råbygget.

- Vi beiset etter hvert som de slang opp hvert lem. Snekkeren sa at han aldri hadde sett noen som var så ivrige. Men det var jo for at søylene sku på etterpå, så da slapp vi å pirke med beisen mot søylene, forteller Lilian leende.

De kom en fredags ettermiddag og søndag hadde de alt satt opp hele hytta.

- Men den var ikke sånn her da. Altanen skulle bare være på kortsiden ut fra stua. Men da sa jeg at hvis jeg skulle ha ei hytte, så skulle jeg ha altan rundt hele siden her. Jeg skulle ikke gå ut rett på marka og så skulle jeg kunne sitte ordentlig ute, sier hun i solveggen.

(Saken fortsetter under bildet)

- Vil dere si at dette er deres ferieparadis?

- Vi liker vel best å dra hit, men vi drar også mye til Piteå. Der har vi vært i over 30 år. Vi hadde først campingvogn, men så solgte vi den og begynte å leie oss inn på hotell. Og når barna og barnebarna begynte å bli med, så var vi jo mange sammen der, forteller Lilian.

- Og så pleier Lilian å være i syden. Jeg er ikke noe glad i det, så jeg drar heller hit. Når jeg har fått meg en Piteå-tur på et par uker, så er jeg fornøyd. Det er alltid noe å finne på her, smiler Bjørn-Egil.

- Helt dødt

Området har forandret seg en del fra da Bjørn-Egil var liten. Da han vokste opp, yrte det av barn i nabolaget og de pleide å stå på ski, bade, spille med mynt og besøke hverandre.

- Det er nesten helt dødt her oppe. Da jeg var liten, var det et yrende liv. Det var mye folk i disse husene, fullt av liv og røre, mimrer han og skuer utover plassen, hvor han har lekt mye som liten.

(Saken fortsetter under bildene)

Når de er på hytta, pleier de å gå på bærtur, hugge ved fra nabotomta, hekle, se på TV og slappe av. Bjørn-Egil har tatt på seg oppdraget å rydde skog fra svigerinnens tomt, så nede ved parkeringsplassen står det stabel på stabel med ved.

Lilian viser fram bilder av stilige duker hun har tenkt å hekle.

- Jeg har akkurat begynt å hekle igjen. I fjor, da det var så dårlig vær, ba jeg Bjørn-Egil om å stoppe på Fauske, for jeg måtte jo ha garn. Du vet at da var det ikke så nøye at det regnet siden jeg kunne sitte og hekle, humrer hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Må se sporten

De er også veldig opptatte av sport og må få med seg det aller meste.

- Vi er godt fôret på VM nå, så nå er det springing som gjelder.

- Var dere fornøyde med utfallet av VM?

- Nei, vi ville gjerne at Kroatia skulle vinne. Jeg syns de er flinke. Ellers følger vi mye med på skisport. Alpint, slalåm, langrenn, hopp og skøyter. Klart, det har vi jo tilgang på her. Vi har jo parabol og internett, så vi får med oss det meste, avslutter Lilian smilende.

Vil du sjekke ut flere ferieparadis i Salten? Her er oversikten over Saltenpostens reportasjer:

• Kenneth og Rita minnes sin avdøde datter i sitt ferieparadis.
• Janne Hatlebrekke har funnet sitt andre hjem i Steigen.
• - Vi falt pladask for Notvatn.
• Et ferieparadis på gyngende grunn.
• I graddis nyter de roen - og blir skremt av rypa.