Spaltist Arnt Nordkil Foto: Eva S. Winther
Spaltist Arnt Nordkil

Heia Glimt og fred på jord

Heia Glimt» og «Fred på jord» hadde jo ingenting med hverandre å gjøre, men plutselig befinner jeg meg i en verden hvor akkurat de to tingene har en ganske sentral plass.

Publisert Sist oppdatert

"Heia Glimt og fred på jord"

Sånn pleide (og for alt jeg vet gjør han det fortsatt) Knut Eide, skuespilleren som spilte «Bodø» i Stompa-filmene, å avslutte når han skrev sine velformulerte betraktninger om dette og hint. Uansett hva temaet var – avslutningen var «Heia Glimt – og fred på jord».

Jeg husker at jeg alltid trakk litt på smilebåndet av den avslutningen. Det var på en måte bare morsomt. Å sette de to tingene sammen – de som egentlig var så veldig langt fra hverandre i viktighet.

«Heia Glimt» og «Fred på jord» hadde jo ingenting med hverandre å gjøre. Det har de for så vidt ikke nå heller, men plutselig befinner jeg meg i en verden hvor akkurat de to tingene har en ganske sentral plass. Naturligvis på hver sin helt forskjellige måte, men likevel.

Bodø/Glimt leker seg gjennom Europa, og har gitt oss som er Glimt-supportere et par år vi aldri trodde vi skulle se. Jeg fikk tur til Skottland i 50-årsgave og fikk lov til å stå på Celtic Park sammen med 60.000 andre da Glimt slo Celtic.

Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. 9. september 2007 sto jeg sammen med cirka 25 andre Glimtsupportere på kamp. Bortekamp mot Tromsdalen i surt høstvær. Vi sang, vi ropte og vi holdt humøret oppe – til tross for at det var en helt elendig kamp som endte 0-0.

Der jeg sto tenkte jeg at «dette skal jeg ha igjen en gang». 14 og et halvt år senere på Celtic park fikk jeg tilbakebetaling så det holdt. Det var smil, det var synging, det var latter. Vi tørka tåra og noen besvimte vel nesten. Livet var godt.

Byer jeg har vært i er under angrep. Mennesker jeg har møtt må flykte fra alt sitt.

Og vi ante ikke. Vi ante ikke der vi sto i vår bekymringsløse lykkerus. Vi ante ikke at bare uker senere skulle «…og fred på jord» bli en skremmende aktuell del av livet vårt.

Men så er det jo sånn da. At livet mitt – og livene til de aller fleste av oss – går videre. Og veldig mange av aspektene ved mitt liv er ganske upåvirket av hva som skjer i Ukraina.

Plutselig er tv-skjermer og aviser fulle av bilder av russiske tanks, ukrainske barn, mødre og gamle som flykter og som frykter. Mennesker i et land ikke langt borte.

Plutselig ble «Heia Glimt» veldig lite viktig. Det visste jeg jo egentlig at det var, men likevel. Hvorfor og hvordan skal jeg greie å bry meg om hvordan det går med 11 gulkledde unggutter som spiller fotball, når bare noen timers kjøring unna, kjemper grønnkledde unggutter for livet og for å berge alt de elsker?

Vi må fortsatt stå opp litt for tidlig, vi må fortsatt vaske klær, få unger på skolen, rydde, finne på middagsmat og synke ned i sofaen på fredag ettermiddag, utslitt etter ei lang arbeidsuke.

Ikke at vi ikke bryr oss eller lar oss påvirke, men hverdagen vår er på mange vis den samme.

Jeg tenker vel at en del av det å være menneske er å leve midt i denne spenningen. Spenningen mellom det eksistensielle og alvorlige på den ene siden og det trivielle og hverdagslige på den andre siden.

Er det viktig? Ja, selvfølgelig er det viktig. For mange er økte utgifter på strøm og diesel en litt kjip ekstrautgift, men det går.

Det er ikke sånn at fordi det er krig i Ukraina, så skal vi ikke bry oss om de nære ting.

Selvfølgelig er det lov å bekymre seg om «små» ting selv om det er krig i Ukraina. Vi må bare ha perspektivet på plass.
Drivstoffprisene har skutt i været de siste ukene. Strømprisene, Covid, lønnsoppgjør, skatten…

For noen er det forskjellen på om økonomien den måneden går i null eller ikke.

Klart det er viktig.


Spaltist Arnt Nordkil er 50 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.

Powered by Labrador CMS