Hei på deg - eller..?

Hilser du på folk du møter når du er ute på tur, eller går du i din egen verden?

Er det forskjell på å hilse på folk man møter i sentrale strøk og på tur i mer landlige omgivelser?

For et par uker siden gikk jeg og ei venninne tur i Bodømarka. Da fortalte hun at hun lurte på om det var noe galt med henne, siden folk ikke sa hei når de møttes i turløypene.

Vi kunne raskt slå fast at om det var noe galt med henne, så var det også noe galt med meg, for av de fremmede vi traff på stien så var det ingen som hilste.

- Nå skal vi gjøre et eksperiment, sa jeg. - Vi sier hei til alle vi møter, helt konsekvent, og så ser vi om de svarer! Kanskje de begynner å hilse på folk de også?

Som sagt, så gjort. Vi smilte og hilste til alle vi traff, både de som gikk alene og i følge, de som jogget og de som hadde lyd i ørene.

Jeg har full forståelse for at mannen som kom joggende i en oppoverbakke ikke hadde kapasitet til å si hei, men der nøyde vi oss med et smil og et nikk - noe han også besvarte.

Av de andre vi sa hei til, fikk vi både ”hei” og smil tilbake fra så godt som alle. Noen virket litt overrasket over å få et ”hei” fra ukjente, men da var det positiv overraskelse vi så.

Jeg skjønner om noen vil være i fred når de er ute og går tur. Kanskje hører de også på noe viktig. Men er det ikke et koselig innslag i hverdagen å få et smil og nikk fra andre som også er ute og går?

Under pandemien hadde vi noen perioder med hjemmekontor. I mørketiden var jeg ofte ute og gikk en tur i lunsjpausen for å få oppleve litt dagslys.

Da traff jeg gjerne andre som var ute i samme ærend, for eksempel Odd og Willy. I tillegg til å si hei, ble det gjerne til at man slo av en liten prat på koronatrygg avstand. Et hyggelig møte i forbifarten og i en hverdag som besto av begrenset sosial omgang.

Nylig var jeg i Lofoten, og da benyttet jeg en solrik lørdagskveld til å gå fjelltur. Det var et ubeskrivelig flott vær, og utsikten fra turmålet var like vakkert.

Jeg fant ut at jeg skulle prøve å ta bilde med selvutløserfunksjonen på mobilen, og mens jeg sto og plundret med det, kom det gående en ung dame som var på tur til samme topp som meg.

Det endte med at hun tok bilde av meg, og vi ble stående og prate en stund. En veldig trivelig samtale, og noe som gjorde turopplevelsen om mulig enda bedre.

Jeg har sett at representanter fra Den Norske Turistforening over tid har oppfordret alle til å fortsette å hilse når de ferdes i naturen. De mener det er en viktig del av det å være på tur.

Det må selvsagt være opp til hver enkelt om man hilser, og om man sier noe eller bare smiler til de man møter på.

Noen mener at det er færre nå enn før som hilser når de møter folk i marka, og at det både kan skyldes et generasjonsskifte og at det er flere som er ute på tur.

Andre har uttalt at det er mer naturlig å hilse når man møtes på fjellet enn på gangveien i byen. Akkurat der er jeg enig. Det ville føles rart å si hei til folk man møter på gata.

På samme måte synes jeg det er rart å la være å si hei til de man møter på fjellet - så lenge det ikke er en lang kø av skigåere.

Jeg tror man rett og slett må finne sin egen definisjon på når det passer å hilse - om man i det hele tatt har lyst til det. Hvem vet? Kanskje ender det med en trivelig prat?