Har man bare kjøpt samiske rettigheter?

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Da Høyesterett fikk Fosensaken til behandling var det for å ta stilling til om den økonomiske erstatningen til reindriftssamene på Storheia og Roan på Fosen var for høy. Vindkraftanleggene som saken gjaldt, var allerede etablert og konsesjon og ekspropriasjonstillatelse var gitt før den samlede rettsbehandling var helt gjennomført.

Tatt i betraktning hvor kostbart det ville være å fjerne de to vindkraftverkene og tilbakestille arealene til slik de hadde vært, var det nærmest utrolig at staten kunne akseptere å tillate etableringen før all avklaring var gjort. Den påvirkning av galskap som det såkalte «grønne» skiftet har på en del av det som i dag skjer i det norske samfunnet, kan nok være en del av årsaken.

Høyesterett fant at de ikke kunne behandle den opprinnelige erstatningssaken. Det staten hadde gjort, var ulovlig. Høyesteretts dom var at det var brudd på menneskerettighetene å gi konsesjon og ekspropriasjonstillatelse for den etablerte vindkraften i de to samiske reinbeiteområdene. Man kan jo spørre hvorfor Høyesterett ikke bare hevet erstatningsbeløpet kraftig. Grunnen til det, er vel at masse penger ikke uten videre fjerner skaden på den samiske kulturutøvelsen. Professor emeritus i folkerett ved UiO, Geir Ulfstein, peker på at Høyesterett i motsetning til lagmannsretten avviser at erstatning for vinterforing av reinsdyrene kan bøte på det ulovlige inngrepet. Dette betyr m.a.o. at den samiske reindriften ikke kan kjøpes ut, noe som gjør det hele ganske vanskelig for staten.

Til orientering er det ikke ILO-konvensjonen Høyesterett primært legger til grunn for dommen, men FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 (ratifisert av Norge 13.09.1972).

Det må være lov å spørre om konsesjonsmyndigheten, tingretten og lagmannsretten har brydd seg om å sette seg så mye inn i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 og de behandlinger FNs menneskerettskomite har hatt med minoritetssaker og de uttalelser komiteen har kommet med. Ingen av disse instansene kom til at det var noe ulovlig å gi konsesjon og ekspropriasjonstillatelse til etablering av angjeldene vindkraftanlegg.

Staten og reindriftssamene har nå etter svært lang tid (mer enn to år) kommet frem til avtaler som begge parter aksepterer. Jeg regner med at det har vært et stort press på reineierne. Det mest bemerkelsesverdige ved avtalen, er det enorme erstatningsbeløpet som samlet er på flere hundre millioner kroner som skal utbetales over flere år. Så mye penger vil være svært fristende å godta som erstatning for de fleste, særlig når man er i en så krevende situasjon som reineierne er i her.

Erstatningen skulle riktig nok også bestå av et erstatningsareal som reinsdyrene kan flyttes til. Et slikt areal er imidlertid, så vidt jeg vet, ikke skaffet til veie ennå. Det er sikkert heller ikke så lett å få tak et i areal med brukbart vinterbeite i et område hvor omtrent alle areal er samiske reinbeiter fra før. En transport av alle reinsdyrene med bil f.eks. vil medføre en god del ekstraarbeid for reindriftssamene og kan muligens også anses som forstyrrelse og skade for samenes kulturutøvelse. Jeg regner også med at reindriftssamene må godkjenne et evt. tilleggsareal før det endelig anskaffes.

For meg virker det som om staten har løst saken rett og slett ved å kjøpe ut reindriftssamene på Fosen, enkelt og greit, men ganske tvilsomt sett i forhold til artikkel 27. Derfor synes jeg det hadde vært riktig at Høyesterett også skulle godkjenne avtalen som ble inngått mellom staten og reindriftssamene. Dette er jo ikke en helt vanlig erstatningssak, men en sak hvor også en minoritets kulturutøvelse skal vernes om. Saken gjelder på en måte ikke bare reineierne på Storheia og Roan. Den setter også en slags standard for hvordan reindriftssamer i Norge skal behandles av politiske myndigheter og rettsvesenet i tilsvarende saker. Den «løsningen» man har fått nå, kan jo være helt på tvers av Høyesteretts vurdering og dom og tjener hverken politiske myndigheter eller rettsvesenet vårt til særlig mye ære.

Wilhelm Morgenstierne