Har du det så travelt?

Nylig laget jeg en reportasje om unge som får en sjanse i arbeidslivet. Unge som har et annet utgangspunkt enn hva «vanlige» folk karakteriserer som «normalt». For hva er egentlig «det normale»? Vi har jo egentlig alle helt forskjellige utgangspunkt. Vi er forskjellige helt ned til cellenivå. Så hvorfor er det da så unormalt at vi er forskjellige?

Vi forventer for mye av hverandre. Generasjon prestasjon blir dagens unge kalt. Og de voksne er ikke noe bedre, spør du meg. Vi skal ikke være egoistiske, men vi skal ta vare på oss selv. Vi skal prestere på jobb og skole, men vi skal slappe av. Vi skal ta hensyn til andre og være rettferdige, men vi skal ikke forvente å få noe tilbake.

Det samfunnet vi lever i har blitt et veldig fordomsfullt, krevende og tungt samfunn, som legger et enormt press på oss. Et press vi ikke er konstruert for å takle. Det blir for mye. Vi er forskjellige, hver dag er forskjellig.

Akkurat som et tre ikke er likt fra rota til toppen, er ikke vi mennesker det. Men både vi og treet vokser oss store og sterke, strekker oss mot himmelen og står stødige likevel.

Jeg var så heldig at jeg fikk være med jentene på Sport Outlet på jobb en dag. Målet med reportasjen var å vise at alle trenger en sjanse i arbeidslivet, til tross for diverse utfordringer en kan ha.

Og jammen er jeg enig i det. For jeg syns ikke vi skal skille mellom forskjellene. Hvorfor skal en ulikhet være godkjent av samfunnet, mens en annen skal fordømmes?

Noen dager i uka arbeider tre jenter med svært ulike utgangspunkter i sportsbutikken. De blir involvert i et hverdagslig liv, et «normalt» et. Til tross for at de kanskje har vanskeligheter med å prate for seg eller løfte tungt eller rett og slett bare være ute i samfunnet. Det er så nødvendig. Og uhyre viktig, både for dem selv og for kundene.

Det provoserer meg veldig at det kommer oss for øret at daglig leder ved Sport Outlet ofte får sinte telefoner fra kunder, som gir beskjed om at de er misfornøyde med servicen. «Stram opp de ansatte», er den strenge beskjeden hun får.

Kunder vil ikke ha folk med cerebral parese som kundebehandlere. De vil ha en som vet alt, kan alt, er overnaturlig både med tanke på kunnskap og serviceytelse. De ansatte skal kunne trylle, helst.

Mens alt et vanlig menneske vil ha, er en jobb. En sjanse til å duge. Til å være til nytte. En sjanse til å lære seg noe nytt, forbedre ferdigheter. Eller bare en mulighet til å komme seg ut av huset. For mange er den ene arbeidsdagen i uka deres eneste sjanse til å treffe andre mennesker.

Vi må bli flinkere til å tenke lengre enn vår egen aura. For til tross for at samfunnet i dag ikke tåler et snev av egoisme, så er vi blitt så utrolig egoistiske. Vi skal ha det vi vil ha, når vi vil ha det, hvordan vi vil ha det. Jeg syns det er urettferdig.

Hvis jeg syns jeg får dårlig service i en butikk, et spisested eller noe sted som helst, så pleier jeg å tenke på hva en person kan gå gjennom i livet. Det kan være samme uke som kjæresten gjorde det slutt. Det kan være et familiemedlem som har dødd. Det kan hende at personen mangler et vitamin i kroppen - mange mangler forårsaker hukommelsestap, nedstemthet og utmattelse. Kanskje denne personen blir slått hjemme eller nylig har vært gjennom noe traumatisk. Man kan dra den tanken ganske langt. Og når jeg tenker på det, så får jeg nesten dårlig samvittighet for i det hele tatt å tenke at servicen var dårlig.

Eller så kan man ha utfordringer, som vi uten de samme utfordringene ikke forstår. En sykdom som har forårsaket hjerneskade i mer eller mindre grad eller en sykdom som forårsaket hemmet motorikk i kroppen. Angst er jo også reelt.

Det er viktig å tenke seg om. Behandle alle med respekt. Voksne mennesker ønsker å bli behandlet som voksne mennesker. Blir man stadig fortalt at man er ubrukelig, fører det altfor ofte til at man blir det. Fordi man tror på det selv.

Vær snille med hverandre. Har du det virkelig så travelt?