Happy Pride, eller er det det?

Sitter her og lurer på om jeg skal legge ut talen som jeg holdt under Pride i Saltdal for 2 år siden.

Lurer, fordi tenker jeg, er det lurt å gjøre det? Kjenne på en utrygghet, en frykt for alt hva folk får seg til å skrive. Alt hatet, alt fravær av anstendighet og forståelse for hva
Pride handler om. Om regnbueflagget som blir brent, tråkket på, skjært opp, spyttet på. Alt det fine blir gjort skittent.

Men, tenker jeg, hvis ikke jeg våger å stå fram, stolt og homo, hvor mange andre der ute er det som tenker det samme som meg, som ikke våger.

Så jeg våger.

Her er talen:

E blei født i 1965, da va det fremdeles kriminelt å være homofil og det fantes en diagnose førr sånne som oss.

Først i 1972 blei det lovlig og i 1977 blei homofili fjernet som diagnose.

Det e rart å tenke på i dag.

Da e voks opp så følte e me fremmed, e kjente me annerledes, passa ikke inn og forsto ikke koffør det va sånn.

Kjente bærre på en lengsel etter nokka ainna...

Da e kom i puberteten begynte e å kjenne på følelsa som skremte me.

Hemmelige drømma, hemmelige førrelskelsa, skam, skyldfølelse, nysgjerrighet, redsel, alt dette svirra rundt i hodet mitt.

E huska biologilæreren vårres på ungdomsskola,fortalte oss at det va vanlig førr gutta å utforske sin seksualitet med kverandre, men at dette ville gå over i 18 års alderen.

18 årsdagen kom, men ingenteng blei førrandra. Det gikk ikke over...

No måtte e bærre bort, og etter gymnaset gikk e et år på folkehøgskola i Bergen.

Dette blei mitt år, demninga sku briste og alt forløses.

E voks veldig det året, lengdemessig heile 4 cm, men ikke minst som menneske og person.

E valgte å oppsøke psykolog da e gjekk der, og det første e spurte han om va om e va heterofil eller homofil.

Homofil sa han, og dermed va den saken grei.

Men med dette fulgte også en heil arme av følelsa og tanka, og redselen va stor førr at e no brente aille bruan tell min familie ,mine venna og heimplassen min.

E hadde tanka om at de ikke ville ha nokka med me å gjær lengre, at e ville bli utstøtt og miste ailt, men det va ikke nån vei tellbake no, og e måtte ta de følgan som evnentuelt kom.

Etter folkehøgskola bodde e et år heime og jobba, før e i 1986 begynte på sykepleierhøgskola i Oslo.

No tok e skrittet fullt ut og begynte å førtell venna av me som også bodde i Oslo at e va skeiv.

Og e blei tatt imot og akseptert førr dein e va.

Endelig følte e at e hadde en identitet, nokka e va stolt over og kor e ikke gjekk på kompromi av me sjøl lengre, dette blei min kamp og min rett tell å leve et fullverdig liv.

I begynnelsen trudd e at man sku være på en viss måte førr å være skeiv, så e ikledde me en lang svart frakk, skinnbukser, fingerløse hansker, kvit skjorte og med en paraply som stokk.

Sånn gjekk e gjennom oslo`s gate – ei kort stund.

E fant fort ut at det å være skeiv va å vær se sjøl, hverken meir eller mindre.

Men,- tenk om nån hadde kommen tel skola mi da e va 8,10, 12 år og fortalt at e det ikke va nokka feil med å være skeiv, at det e følte og kjente på ikke va unormalt, og at min kjærligheit ikke va nokka stygt og skittent , men fint og rent.

Tenk så mange år e hadde sluppe å ha vært livredd for kjærlighet og menneskelig nærheit.

Koffør feire vi Pride?

Pride e en feiring av skeiv kjærlighet og kjønns – og seksualitetsmanfold. Pride står for mangfold, toleranse, kjærlighet, medmenneskelighet, inkludering og hjerterom.

Vi har kommet langt i norge når det gjelder toleranse, inkludering og rettigheita, men rettigheita kain bli tatt fra oss, sånn som vi no ser bl.a i Polen og Russland.

Vi ska også kjemp førr dæm som i 68 land har kriminalisert homofili – noen steder med dødsstraff, livstid og tortur.

Vi ska kjemp førr dæm som fremdeles oppleve trakasering, frykt og avvisning her i Norge.

Det e trist at det fremdeles ska være forbundet med stor frykt hos enkelte i å stå fræm førr familie og venna; det sku i grunnen ikke være nødvendig å måtte stå frem, komme ut av skapet.

Vi kjempe alle vårres kampa, på vår arena og på vår måte. Det e i det daglige det skjer, sånn som da va i min første jobb.

E jobba i trygghetssentralen, kor vi rykka ut tell brukera som hadde utløst alarmen sin, kanskje falt på gulvet.

Vi va alltid to som reiste ut, e og en sjåfør.

Denne dagen reiste e ut med en liten plugg av en sjåfør og vi kom inn på at e va homofil og kor han sa; Det e greit at du e homofil så længe som du ikke prøva de på me...

E svarte han kort, e har da smak! - Han flira godt og samtidig lærte han nokka nytt dein dagen.

Happy Pride!

Frode Molund Haugen