Gulspurven er kåret til årets fugl i 2021

Etter fyrverkeri og kanonade rundt om i boligfeltet natta før, er alt av småfugl skremt over alle hauger. Eller kanskje sitter de sjokkskadde og forvirra og klamrer seg til kvistene nedi plantefeltet.

Borte er de i alle fall.

Etter noen dager vil nok sulten drive meiser, dompap og grønnfink tilbake til automaten med solsikkefrø, og nøtteskrikene vil snøye området for brødbiter som før.

Og etter hvert kommer nok også gulspurvene forsiktig hoppende fram fra buskaset for å pirke i seg litt havre.

I vinter er det bare i underkant av tjue gulspurver som forsyner seg av maten jeg legger ut. Som så mange andre småfuglarter har gulspurven gått tilbake i antall.

Det er nok viktigste grunnen til at Norsk Ornitologisk Forening har plukka den ut til å være Årets fugl i 2021.

For å få tittelen må arten også oppfylle andre krav. Årets fugl må m.a. finnes over heile landet.

Og det gjør gulspurven, men nord for Trøndelag kan det være heller langt mellom forekomstene.

Sammen med dompapen var gulspurven ofte å finne på gamle dagers julekort. Fuglene ble gjerne avbilda sittende i havrebandet som ble hengt opp ved juletider. Slike nek kan en vel få kjøpt fremdeles, og fuglene liker å sitte i dem.

Men så mye mat er det ikke å finne der.

Så vil en være sikker på at gulspurvene får sine daglige porsjoner med frø, lønner det seg å stikke innom Felleskjøpet og få med seg en sekk med forhavre.

Kornet må strøes utover på snøen, for gulspurven flyger sjelden opp på fuglebrettet.

Fra Nord-Norge trekker en del gul-
spurv sørover om vinteren, og sannsynligvis drar noen ut til barmarksflekker ved kysten.

Der kan det jo også være mulig å finne grasfrø, som er livretten til gulspurven.

Så snart de første barflekkene viser seg om våren, sprer gulspurvene seg parvis utover langs vegkanter og hogstfelt, beitemarker, åkerkanter og andre åpne områder. De sitrongule hannene finner seg gjerne ei busk der de sitter og lirer av seg ei lett kjennelig strofe.

De teller til sju, og sjutallet blir dratt ut til et langt syyyv.

Reiret ligger godt gjømt under mark-
vegetasjonen. Små gulspurvunger blir fora med insekt og andre småkryp, men på slutten av reirperioden må de gå over på vegetarmat. Og ikke så sjelden oppsøker da foreldre med flygedyktige unger den foringsplassen de brukte om vinteren.

Der ligger det gjerne igjen en del spireferdige havrekorn.

For å hindre soppskader, begynte en i 1950- og 60-åra å kvikksølvbeise såkorn. For frøspisende fugler i jordbrukslandskapet ble dette nærmest en katastrofe, og gulspurven ble fåtallig. Da det i 1992 kom forbud mot beising, tok etter hvert gulspurvbestanden seg litt opp.

Men nå går det nedover igjen, og derfor er det nødvendig å holde øye med arten og følge med på hvordan det går med Årets fugl både nå og i åra framover.

JOHAN ÅGE ASPHJELL