- Gubben hadde rett

Klokken syv var jeg tilbake i havreskjorta og spiste strielefse. Eller kanskje var det motsatt. Det er ikke så lett å henge med i svingene, når man nettopp har hatt tre uker ferie.

Tilbake til vanlig hverdag og jobb var det definitivt.

Egentlig så sutrer jeg unødvendig nå. Det var utrolig godt å være tilbake på jobb igjen. Jeg trives tross alt veldig godt, både med arbeidsoppgaver og kollegaer.

Lønna er også relativt livsnødvendig å få inn på konto, spesielt med tanke på at årets ferie går inn på topplista over historiens dyreste ferie. Iallfall i min bok.

Jeg gjorde ei kjapp hoderegning, og fant ut at jeg og mannen har betalt rett i overkant av 25 000 kroner per overnatting i ferien.

Nå ser du kanskje for deg luksushotell på Maldivene? Man skulle kanskje tro det. Men slik var det altså ikke.

I månedene før ferien fulgte mannen med på finn.no med våte øyne. Bobil sto øverst på ønskelista. Hintene kom relativt ofte og var ikke spesielt subtile.

«Se på denne da. Se så fin løsning på badet. Se så mye lagringsplass. Tro så fint vi ville fått det på tur»

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til hans entusiasme for ei hytte på hjul.

Bare ordet bobil får meg til å tenke på pensjon og kamfer-drops. Det ga jeg nok også uttrykk for.

Men for hver annonse han viste meg med forventningsfullt blikk, vokste den dårlige samvittigheten hos meg.

Jeg fant derfor ut at det var bedre å inngå et kompromiss.

Jeg har nemlig hørt at det er et taktisk godt trekk i ethvert ekteskap.

I dette tilfellet ble det såkalte ”kompromisset” rett og slett å gå med på å kjøpe bobil.

Jeg resonnerte meg fram til at det uansett ville bli bedre å faktisk eie en bobil, enn å bli tvunget til å se på flere annonser og samtidig bli konfrontert med mine egne samvittighetskvaler.

Som sagt, så gjort.

Dagen etter mitt noe nølende ja til bobil, så hentet vi en snedig liten bobil med røde velur-seter på Ferda.

Min overlykkelige mann hadde kledd seg med sixpence og sitt aller største smil for anledningen.

Det fornøyde smilet hans gjorde sitt til at jeg ble litt mindre negativt innstilt til livet på landeveien. Jeg liker jo å se han glad, selv om jeg ikke liker å ta feil.

Etter tre uker bobilferie må jeg bite i det sure eplet og innrømme at jeg tok feil og mannen hadde rett.

Prisen per natt er kanskje litt satt på spissen, det hadde vi definitivt ikke hatt råd til. Heldigvis skal vi ikke betale ned bobilen på tre uker. Jeg er nemlig nylig erklært ”bobil-frelst”, og vil nødig levere den i fra meg.

Jeg må også innrømme at bobilen var en vel så bra investering som en luksusferie i sydlige strøk ville vært. Kanskje til og med bedre. Man slipper i allfall køer på flyplasser og sand i rumpa.

God helg til dere alle!

(Fra ei som sannsynligvis befinner seg i bobilen en eller annen plass i Indre Salten i helga).