Gode og tunge dager

Så var vi der igjen. Lille julaften. Hus og heim vaska og pynta, mat i kjøl, frys og bod. Slappe av i sofaen, og kjenne at roen siger innover. Julefreden e på tur. Fruen tusle rundt og henge opp noe småtteri som ikke kom med i første omgang.

Vi er antagelig så typisk som det er mulig å bli. Det ene året lik det andre. Bortsett fra at det blir flere og flere nisser. Har egentlig slutta og telle, men for noen år siden telte jeg 200 med smått og stort. Blir vel et par nye i år også. I tillegg ufattelig mye anna pynt. Også det øker jevnt og trutt.

I tillegg blir det litt ekstra med julelys ute også.

Og, det er jeg tydeligvis ikke alene om. Aldri har jeg sett så mye lyspynt rundt omkring som i år. Noen har hengt opp lys i hytt og pine, og andre med flotte kreative løsninger.

Jula i år blir nok litt spesiell. Det ligger liksom noe mer enn den vanlige forventningen til julefeiringen. Vi kan kanskje endelig bli kvitt den elendige Covid 19, som har rystet verden i snart et år. Vi ser fram til å kunne leve normalt, reise som før, og ikke minst hilse og gi klem til våre kjære og venner.

For de som er i risikogruppen har det vært ekstra tøft. Jeg tenker da på de eldre på sykehjemmene som er blitt isolert fra dem de er mest gla i. De tunge dagene har nok vært ekstra lange.

For mange har mørketida vært ekstra tung i år. Særlig de som sliter og har dårlige dager blir det enda verre når man blir delvis eller helt isolert. Kanskje ikke så lett å forstå for andre, men har man kjent det på kroppen selv, så vet du hvordan de har det. Å sitte med tunge tanker alene er utrolig slitsomt.

Å tenke positivt er umulig. Gleden og håpet er bare en fjern drøm.

For mange år siden satt jeg slik selv. Det var rett og slett belgmørkt. Jeg var en periode så sliten at jeg demonterte hagla og la delene forskjellige plasser i huset. Jeg kjørte til butikken, men klarte ikke å gå inn. Jeg fikk medisiner, men det gav ingen løsning.

Tiden ble min redning. Litt etter litt skjønte jeg at jeg måtte ta meg sammen og gjøre noe, ellers kom jeg til å gå til grunne. Jeg begynte å gjøre ting. Male malerier, tegne, lage ting. Jeg begynte også å trene. Det ga meg ingen glede, men heller ingen sorg. Jeg oppdaget etter hvert at angsten og depresjonen var mindre mens jeg holdt på med ting. Tiden gikk og dager ble til uker og måneder. Litt etter litt ble jeg flinkere til å male, tegne og gjøre ting som jeg før ikke kunne.

Uten at jeg tenkte så mye over det, kom lyspunktene, men i svært små doser. Jeg skjønte etterhvert at jeg var på rett vei. De små lyspunktene ble til åpenbar glede, og livet vendte tilbake, men med musesteg fra måned til måned.

I dag har jeg det svært bra. Mørketiden og depresjonen i livet mitt er en saga blott. Selvfølgelig har jeg tunge dager, men det har vel de fleste, og de kommer som regel bare en av gangen.

Det er kanskje ikke en løsning for alle, men man blir ikke bedre av å sitte stille. Man blir ikke mindre ensom av å være alene. Jeg tror heller

ikke at man blir frisk uten at man tar selv et tak.

Gå ut. Be om hjelp. Fortell at du har det tungt. Gjør ting sammen med noen, og begynn og tren.

Det finnes utrolige mange fine mennesker som vil hjelpe deg, hvis du bare gav dem muligheten.

Så må du være tålmodig. Det kan gå måneder før det blir bedre. Men, du blir ikke verre mens du holder på. Så kanskje om noen måneder, når solen står høyt på himmelen, snøen og vinteren forsvinner i bekker og elver, og trekkfuglene kommer tilbake i små og store flokker. Da, akkurat da, kan du kjenne etter om gleden finnes, og håpet vender tilbake. Jeg tipper du vil kjenne det.

Jeg vil derfor spesielt ønske en ekstra God Jul til alle som har tunge tider. Det finnes håp og det finnes glede. Du må bare være tålmodig og lete til du finner dem.

Til alle som måtte finne det for godt å lese denne teksten: Ha en god jul og et godt nytt år.