Glemt takknemlighet

«Det er morgen igjen, vesle håp og verden frotterer seg med nyvasket solskinn...»

Kolbein Falkeid kan ikke få sagt det bedre, om hvordan morgenfuglene kvitrer og ser lyst på livet så tidlig på dagen.

Jeg har vel alltid vært mer en nattergal. Verden ser som regel alltid lysere ut om kvelden. Slik som forleden kveld da klokka hadde passert midnatt, og måneskinnet overbemanner store, mørke skyer og lyser over Skjerstadfjorden, og det bare er for vakkert til å legge seg. Lysene fra husene i Breivika vitner om livstegn over fjorden. Og på TV-en er det dessuten et interessant program om Angela Merkel!

Det var derfor tungt å dra seg ut av senga i går morges, da måneskinnet var borte og det var bare regn og blåst ute. Av ren latskap spøkte jeg med min mann om at jeg skulle melde meg borte for å sove ut og fylle opp energilagrene.

Jeg klarte ikke å være takknemlig i min søvndrukkenskap. Takknemlig for at jeg har en jobb å gå til, gode kolleger, en arbeidsplass fri for mobbing, spennende arbeidsoppgaver, en frisk familie, tak over hodet og betalte regninger.

For takknemligheten ligger ganske langt inne hos meg og mange nordmenn. Mange av oss er bortskjemte på skolegang, andre valg, velferdsgoder, trygge hverdagsrutinger og personlig rikdom.

Hver lørdag kjøper jeg en større avis. Jeg husker ikke mye av det som sto i VG sist lørdag, men jeg husker et leserinnlegg veldig godt. «Ein takk til NAV» sto det på nesten to av avisens meningssider.

- Hæ?

Jeg måtte lese dette sporenstreks. Er det virkelig noen som er fornøyd med Nav? De historiene var ikke å spore under valgkampen. Eller ellers, for den saks skyld.

Eivind Arne Bjaaland takker Nav for livet. Han forteller han hadde et aktivt liv og en meningsfull jobb, men så pådro han seg en alvorlig hodeskade.

- Frå å vere eit aktivt supermenneske vart eg redusert til eit individ utan noko som helst meining, anna enn eksistens.

Eivind kunne ikke gå, måtte sitte inne mørket uten lys og lyd og ble isolert både sosialt. Han måtte gi opp jobb, venner og fritidsinteresser. Altså alt. Nesten alle vennene forsvant også. Unntatt to-tre.

Eivind er takknemlig for de som valgte å bli.

Neste han takker er bedriften Nav, og den kvinnelige saksbehandleren i Tromsø som møtte ham med respekt uansett om han kom skitten og sjanglende. I Tromsøs gater var det heller forakt som møtte ham.

- Eg vart tatt på alvor. Dei såg meg for den eg var. Eit menneske som trengte hjelp. Og eg fekk det.

Jeg ble så imponert over innsenderen og Nav i Tromsø, etter å ha lest dette. Jeg håper inderlig også at rosen kom fram til den saksbehandleren i NAV som hjalp Eivind på vei.

Selv kan jeg vel takke Nav for at de månedlig sender over både barnetrygd og pleiepenger. Og så får jeg håpe på at jeg er heldig med saksbehandler neste gang jeg har behov for hjelp av Nav.

Vi har også hatt negative saker om Nav i vår lokalavis. Men skulle også så gjerne hatt noen positive vinklinger innimellom. For selv om det er Nav er den offentlige instansen som mottar flest klager i året, så fins det solskinnshistorier innimellom.

Og det er alltids noe å være takknemlig for. Kanskje jeg skal male ordet takknemlighet i taket på soverommet?

Eller eventuelt spille Vamps «Kim du nå va» litt oftere:

Så takk ska du ha, kjære gud,

Eller kim du nå va?

Du så fant opp dei finaste ting.