Gleden over dette kjenner ingen aldersgrenser

I stuevinduene hjemme står tomatplanter og agurkplanter side om side og strekker seg mot lyset utenfor. Man kan få litt følelsen av å være inne i et drivhus. Det er på høy tid å plante dem ut.

Langs garasjeveggen og ved altanen står de hjemmelagde selvvanningskassene og venter på nye beboere. Jeg har stor tro på at vi i løpet av sommeren kan høste en god porsjon agurker. Tomatene er jeg mer skeptiske til. Vi har prøvd før, og de har aldri blitt modne. Det hadde nok vært greit å ha et drivhus, men vi prøver igjen.

Hjemmedyrkede tomater har en helt egen smak. Søte, og akkurat som om de smaker et lite hint av det de lukter. For de har også en helt egen lukt. Den minner meg om morfars drivhus. Der var det som en varm, grønn jungel, og hvis jeg var heldig fikk jeg plukke og spise tomater. Nam!

Minnene om mine besteforeldres frodige hage står ennå levende for meg. Den sirlige, rektangulære plenen med rosebed i hvert hjørne. Gjemmestedene inne i rhododendron-busken og oppe i blodbøken med de mørke bladene.

Jeg kan kjenne følelsen av å sitte i skyggene under trærne nede i lunden der gravmyrtens blanke blader og blålilla blomster dekket den gamle trerota ved steinbordet. Det var bærbusker, staudebed, og iris og vannliljer i vannkanten.

Du verden så mye arbeid som må ha ligget bak den hagen. Ikke bare gjennom å anlegge den. Å vedlikeholde den må ha vært en kjempejobb. Det er gøy å etablere et nytt bed, men kan være kjedelig å luke i det.

Her tror jeg trikset er å ikke gjøre mer ut av hagen og grønnsaksdyrkinga enn man klarer å ta vare på. Man må rett og slett finne balansen. For meg er det overkommelig med sukkererter, reddiker, salat og poteter i pallekarmer. Også agurker og tomater da. Et par blomsterbed er heller ikke å forakte.

Det nyeste bedet er beplantet med stauder - altså planter som er flerårige - pluss at jeg har sådd noen frø som skal bli ettårige sommerblomster. Staudene har jeg fått, byttet til meg eller kjøpt på salg, så på tross av at det inneholder mange planter, har ikke bedet kostet all verden.

Forrige uke deltok jeg på Indre Salten hagelags årlige plantemarked. Der betaler man en liten inngangsbillett for å kunne forsyne seg med kaffe, kake og etter hvert planter. I tillegg er det auksjon og åresalg.

Gleden over hage og blomster kjenner ingen alder. Her var det minst tre generasjoner mennesker som deltok. Det ble solgt årer - altså lodd - for en god sum penger, og stemningen var god.

På auksjonen var det både trær, grønnsaksplanter, stauder og blomster til å ha i stua. Litt for enhver smak altså.

Det var også mye forskjellig å plukke fra på selve plantemarkedet utendørs etterpå. Da deles man i grupper og må vente pent på tur før man får forsyne seg med først én, deretter to, og siden flere planter.

Dette er vel det man kan kalle ei snill stund, tenkte jeg etterpå, og brød meg ingenting om at vi sto der i regnet.

Det som er så fint med den grønne gleden, er at den kan deles. På samme måte som at noen deler velvillig av planter fra sin egen hage og drivhus, deler man noen timer med mennesker som også har interesse for det som gror og blomstrer.

Jeg tror gjerne at grønne fingre og interessen for hage kan gå i arv. Om ikke bokstavelig talt, så kan hobby og kunnskap gå videre fra generasjon til generasjon. Det er ikke sikkert interessen er der så tidlig, men den kan ligge på lur, og så slår den ut i full blomst etter hvert.