Gammel bjørnejeger og rydningsmann

Saltenposten har fått tillatelse til å gjengi et utvalg artikler fra årbøkene i Indre Salten.

Bilturen tar i alt flere timer oppover Beiardalen. Fjell var det på alle kanter og lange skoglier ned mot Beiarelven like nedenfor ‒ riktig strid etter alt regnet i sommer, så
akkurat hyggelig føltes det jo ikke. Veien var smal, og bilen gled ofte på den våte veibanen.

Da de verste bakkene var passert, kom vi gjennom statens fine furuskog, med ranke stammer bortover sandmoene. Det minte om bilveiene på Østlandet, men over denne skogen stakk skarpe snetinder til værs, og høyt oppe skinte der blanke småelver fra glattskurte fjell. Klokken 17 omtrent var vi fremme ved Leiråmo. Der fikk vi varm kaffe, nystekte vafler med fjellsmør og gjetost. Gamlefolkene holdt til på Leiråmoseteren enda ‒ den øverste bebyggelse i den trange fjelldalen. Ovenfor seteren kommer der øde og ville trakter, mektige fjell med snebreer med topper inntil 1600 meters høide.

Jeg gikk alene til seteren samme ettermiddag. Solen blev borte bak fjellene nu ‒ dødt og høstlig var det omkring meg på alle kanter. Den eneste lyd kom fra elven nedenfor steinuren; ikke et liv å se. Syntes plutselig jeg hørte noget oppe i fjellet ‒ bjørn? – lyden kom jo like fra lien der de skjøt bestene som hadde travet omkring der oppe, og skytterne sa de hadde sett spor av hannbjørn også oppe i nysneen.

Enn om den nu var på vei for å lete etter sin elskede viv ‒ og så møtte mig i stedet! Må si med Sakæus: «Jeg blev rett rar i kroppen med det samme“. Jeg kjente virkelig rett og slett bjørneredsel, som jeg hittil bare hadde opplevet i eventyrene.

Men så fikk jeg farten opp, og var glad da jeg godt og vel sto inne i seterstuen. Her brente det på gruen ‒ gamle mor Beret satt og rørte i ostegryten, og hvite og røde oster stod stablet på hverandre borte ved den ene veggen. Peder Olsen og konen, begge over 81 år, stelte på seteren nu. Peder er en kjent bjørneskytter fra tidligere år. Han var svært opptatt av den siste bjørnejakten.

‒ Eg tenkt eg sku ha vørre etter bjynnen på lørdag ‒ ja, eg hadde ikkje betenkt meg på å gå imot han, vess berre gammelbørso mi hadde vørre i orden. Men eg hadde ikkje bly, så eg fekk ikkje støypt kulo åt han.

‒ De ville ha brukt gammelbørsen Deres da, spurte jeg.

‒ Ja, eg sku saktens ha brukt henn, det e ei eiendommelig god børse. Han stod og løftet på det gamle munnladningsgeværet.

‒ Ho e no over ett hunder år, men ho va i Bergen og blei opbørra i 1860 åran, så ho e aldeles sikker; skyt så langt! Desse ungdomman (deriblant naturligvis Sakæus, som nu er en mann på 55 år), de e ikkje så vant te børsa som eg; eg e så sekker på henna, eg ha jo skøtte sida eg var ungglunt!

Han var nu merkelig ung å se til enda, Peder Olsen Leiråmo. Arbeider hver dag forteller han; om sommeren med slåtten, nu om høsten tar han til med veden, sager og hugger, og om vinteren støper han bjeller, og arbeider bord og stoler og andre ting til husbruk. I mange år har han støpt bjeller ‒ både kubjeller og dombjeller, og har bestilling omkring i Nordland. Han tok en av “bjyllen“ sine og ringte med. Skal si der var klang; den kunne nok høres både gjennem storm og uvær. Og mens vi satt om ilden i seterstuen, fortalte Peder historier fra sin jakttid og mange andre ting fra det slitsomme livet på Leiråmo i gamle dage.

Da hans fosterfar, Zakarias Jørgensen, i 1843 bygget den første gården på Leiråmo, var der bare skog og ville marken overalt. Bjørn og jerv og andre udyr holdt til her. Og før den tid, sa Beret, før folk kom å bosatte seg fast, vanket her bare finner oppe i dalen. Men finnen blev fortrengt av folket akkurat som indianeren i Amerika i gamle dager. Om bjørnen fortalte Peder at den hadde sine faste opptråkkede veier i lyngrabbene. Dens “steg“ lå her akkurat som perler på en snor. De var lange som manns skritt etter uminnelige tiders tråkk i de samme spor og så dype at de gikk halvt opp på leggen av en voksen mann.

Peder forteller videre. En gang var bjørnen i buskapen og hadde drept en bukk for naboen, Zakarias Pedersen (Zakris Persa). Han kom og bad Peder være med opp etter bjørnen. På et øyeblikk var han ferdig, men han hadde ikke mer enn to kuler til børsen sin:

‒ Ja, eg har seks, sa han Zakris. ‒ Får vi skøt dem, så ska vi ikkje skyt meir.

Det bar da av gårde med dem. De hadde hund med, og et lite stykke fra seteren så de på hunden at der var villdyr i nærheten. Og ganske riktig ‒ der lå en bjørnebinne med tre unger oppe på et lite fjellflåg og åt. Bjørnen sprang opp og kom ut på kanten av flåget.

«Vi såg trynet av den rett over oss, den snørka og lukta, men såg oss ikkje.» Bjørnen gikk da tilbake til maten igjen og begynte fort å grave over, for den hadde mistanke; grov og grov, og bar store stenheller og torv og la over restene av bukken til Zakarias
Pedersen. Ungene kom bort til binnen og vilde ha mat, men da ble den så sint at den slo til dem så den ene tumlet utover fjellet. Jegerne skjønte bamsemor ikke var å spøke med nu og holdt seg unna. Men nu kom binnen akkurat foran den stenen hvor de to lå skjult, og der satte den sig til å snøfte ut i luften med nesen i været. Da skjøt Zakris.

Skuddet traff godt, og binnen for av sted. Zakarias og hunden etter i vilt jag. Ungene satt igjen og skrek så det var stygt å høre. En av dem gikk langs en bjerk som vokste ut over uren, stod der og så seg om til alle kanter ‒ speidet etter mor. Da fikk den et skudd og falt fra bjerken langt nedover bakken. Med den siste kulen skjøt så Peder en unge til, den rullet også nedover lien, og den tredje unge sprang da etter og blev stående ved sin døde bror.

Peder gikk nedover til dem, men da kom “litlkaren“og ville gjøre anfall, reiste seg på to, bet i kvistene av et tre ‒ «spøtta og frøste». Begge kulene var nu bortskutt. Peder fant en liten sten og la i børsen, men stenen smalt i stykker. Da ungen hørte smellet, skrek den et jammerskrik etter mor, men ingen mor svarte. «No reiv eg opp klean min ‒ for eg viste at eg hadd en tinnknapp på meg, men eg fann han ikkje i farten; den kunne eg ha snudd sammen og skutt bjørnungen med, for knappen var stor nok. Da eg kom heim fann eg tinnknappen i underbukslinninga mi.»

Men den tredje ungen slapp altså med livet, og nu tok Peder de døde ungene, en i hver hånd, og drog dem nedover lien. Han skulle møte Zakarias borte ved en sneskavl som hadde ligget hele sommeren; dette var i august. Da ser han rett foran sig en svær svart bjørn borte ved sneen.

Peder bråstanset. Hvordan i all verden skulle han bære sig ad nu! Å stå med en slik herremann foran sig og ikke eie en kule å legge i børsen. Hvis han måtte i kast med denne karen, så blev det vel en stygg dans for han. Det beste var at han la sig ned i marken som død, for bjørnen rører ikke en død mann. «Men så fikk eg sjå et flirande fjes stikke fram bak en stor stein ‒ hau, der var han Zakarias ute med spilloppstrekan sine! No forsto eg at dette berre var ‘spioneri’ åt meg, for å juks meg; den bjynnen var dau!»

«Ja, no såg eg rett, at du vart annerledes i blodet, Pederfar. Du tenkt vel det var din visse tid som var kommen,» sa Zakarias.

Binnen hadde allikevel fått dødsskuddet, og Zakarias støttet den opp mot sneskavlen for å skremme Peder med den.

Kjøttet fra disse tre dyrene blev saltet, og folket hadde god mat utover vinteren.

Petter Dass skriver om lappen og bjørnen:

Ja, Bjørnen må ofte tillade sin Krop,

Og Lappen ham æder så gladelig op

Ham synes, han æder den lækreste Mad

Når Kjødet av Bjørnen frembæres på Fad,

Han levner ei ringeste Smule!

Peder Olsen sa til Sakeus Pedersen, som skjøt den siste bjørnen, at han måtte hugge av labbene på den før han solgte kjøttet i Bodø. Bjørnen ser så nifs ut når den er flådd ‒ har aldeles menneskehender med to ben i underarmen og føttene med hæl ligner også en menneskefot. Og jeg måtte gi Peder rett. Da vi dagen etter kom tilbake til Stormyrhals, hang bjørnene flådd inne i vedskjulet; to digre mørke skrotter med lange stive sprikende «hender» ‒ et uhyggelig syn, som jeg aldri kommer til å glemme.

«Et så egenartet dyr som bjørnen burde ikke utryddes», sa bygdens ordfører, Edvard Nilsen, som også var en tur på Leiråmo. «Det vil aldri mere i historien finnes et så stort dyr, som lever vinterhalvåret i en hule, uten å ta føde til sig. Med tiden kommer der vel til å bli sagt om bjørnen: sagnet forteller, osv. …»

Ja det er sørgelig at bamsefar skal forsvinne fra de norske skogene. Den røver jo nogen dyr av buskapen hvert år, og det er leit for den det treffer. Men det er jo også sant, som Caspari skriver i sitt vakre dikt til «Bjørn Gamle»: «Den ligger syndefri det halve året, og det er mer enn andre folk kan si».

Peder Olsen kom til Leiråmo som syv års gammel gutt. Hans fosterfar, Zakarias Jørgensen og konen hans var fra Rana, og var de første nybyggere øverst i dalen. Peder fikk gården etter dem, da de var barnløse.

«Det var ikke så lett å bo her oppe i bygden, den tiden jeg var ung», forteller Peder. «Her var ikke vei noensteds. Vi slog oss sammen fra gårdene flere mann og arbeidet på egen bekostning en vei langs elven et stykke. Imidlertid fikk vi veiplikt nede i bygden, og vår vei blev liggende. Men i 1876 kom lensmannen, Håkon Olsen, Gildeskål, hit opp, og fikk ordnet det slik at vi skulle få
arbeide plikten vår her oppe. Og da arbeidet vi vei over tre mil nedover dalen, men med svært dårlige redskaper. Før veien kom, måtte vi kjøre med dråg, det er støtting og småsleder med meier under. Dette var det eneste kjøretøy vi kunne bruke om sommeren; vi måtte jo ta oss frem gjennom både skog og ur. Ja, De skulle ha sett hvordan vi kjørte når vi skulle ned i bygden. Først høyt oppe i bratte lien, for i dalen lå det bare sten og nakne flåg rett ned i elven. Hvor vi så blev stanset av ett slik bratt fjellflåg, var det å snu hesten rett nedover lien, den balanserte frem over stokk og sten. Etterpå måtte vi vade tvers over elven med hest og dråg, her fantes jo verken bro eller båt. Vi brukte fire til fem dage på den fem mil lange veien til Soløy, hvor Jentoft handlet. Om vinteren var det jo lettere, når isen lå på elven og føret var godt. Men ofte var det uvær og dyp sne, og da var det rent umulig å komme frem. Det hendte, når noen døde her oppe, at liket blev stående i ukevis borte i uthuset, før vi kunne komme ned til kirkegården med det. Da var det uhyggelig her på disse ensomme gårdene om mørke
vinteren. Og trist, forferdelig trist. Storm og snekov -sykdom og død ‒ ufremkommelig overalt. I skogene omkring lusket både jerv og varg. Bjørnen lå nu i hiet sitt og gjorde ingen mann fortred. Men vargen var slem;
vi kunne høre målet dens like ved gården om svarte vinterkvelden, og den rev i hjel mer enn en ren oppe i dalen da lappene bodde her.»

En sommer midt i slåtten døde en
kone i barselseng. Peder Olsen måtte la høyet ligge for å arbeide kiste og få liket kjørt nedover. Det var i «olsoktida» og elven gikk stor. Flere ganger måtte de vade over den med hesten og sleden. Kisten løftet de høyt opp, for
å holde den klar av vannet. De var i sin beste ungdom, men dette var forferdelig slitsomt allikevel, og det kolde elvevannet stod dem ofte til opp under armene.

Når et barn døde, måtte man bære kisten på ryggen nedover dalen. Peder Olsen har selv båret sin døde lilledatter på denne måten. En annen mann hadde det uhell, da tauet omkring kisten brast da han var høyt oppe

i lien, og han måtte stå og se på at kisten rullet nedover like til elven.

«Å ja», sa han Peder, “det var mangt et tungt tak her oppe i bygden i de dage. De fleste fastboende folk levde i små kår. Ofte var det lite mat; ofte ikke mat å få hos handelsmannen heller, for isen ute i fjorden stengte oss inne den gang som nu. Korn kunne vi ikke dyrke ‒ her blev ikke modent korn så langt oppe i fjellet, uten i særlig gode år. «Jentoftjegten» seilte jo til Bergen på høststevne for å skaffe fødemidler, men ikke nok til hele bygden. Den hentet jo også bare korn og ikke mel. Så måltes rugen og bygget ut i skjepper, men det blev ofte lite vintermat på hver mann, da beholdningene gjerne var små.

På Leiråmo var der dog ikke nød. Zakarias Jørgensen var Beiarbygdens rikeste mann i sin tid. Til gården fikk de atskillige kolonivarer i større partier fraktet opp på kløvhest. Så kom da de som slet med trange kår og «lånte» hos oss, og min fosterfar hjalp så godt han kunne rundt i de fattige gårdene og kausjonerte hos handelsmannen for dem.

Peder Olsen tok ofte ned i dalen med en skikjelke han selv hadde arbeidet og drog mat på den opp fra butikken. En bra inntekt hadde han disse årene ved å selge bjørneskinn. Han lot da hode og labber sitte på skinnet, som ble solgt til omreisende handelskarer.