Frankie har ventet i 52 år på å få gi datteren sin Anne en klem

Denne rørende historien startet egentlig på 60-tallet, da Anne sin mamma var en ung dame, og bodde i byen Aberdeen i Skottland for å jobbe og studere. Der møtte hun etter hvert en sjarmerende herremann som ble kalt Frankie.

Han var en kjekk mann med masse humor og selvironi, og det ble til at de to hadde en romanse. Kanskje var det skjebnen som rådet, da det endte med at hun ble gravid.

Dessverre var dette en tidsepoke der graviditet helst ikke skulle skje utenfor ekteskap, så da bestefaren til Anne fant ut om graviditeten, ba han sin datter komme hjem til Norge. En framtid for henne med Frankie var ikke mulig, ettersom han allerede var godt gift og hadde barn med konen sin.

Anne ble derfor født i Norge sent på 60-tallet, og hadde ingen kontakt med sin pappa i oppveksten.
- Det var egentlig aldri et savn før jeg ble voksen, jeg hadde fantastiske besteforeldre som ga meg all den kjærlighet jeg kan drømme om. Da jeg ble tenåring flyttet jeg til min tante og onkel på Meløya og bodde der i trygge og gode omgivelser, sier Anne som nå har rukket å blitt 52 år.

Med tiden fikk hun tre døtre selv. Senere i livet skulle hun også oppleve livets dessert, å få barnebarn. Det var de som oppmuntret Anne til å prøve å søke opp pappaen sin, Frankie.
De var nemlig veldig nysgjerrige på denne bestefaren de aldri hadde møtt før.

Hun hadde dessverre ingen bilder å vise døtrene og barnebarna, da noen hadde brent dem. På et tidspunkt hadde hun en ullgenser som hadde vært faren sin, men også den var borte for lenge siden.

Anne hadde derfor ingenting etter sin far, verken minner eller fysiske gjenstander.
Ingenting som kunne stille nysgjerrigheten til døtrene og barnebarna.

Gjennom tiden gjorde hun noen forsøk for å finne spor etter pappaen hun aldri hadde møtt, men hun hadde ikke så mye å gå etter. Alt hun visste om han var hans navn og navnet på bandet han hadde spilt i. Til slutt førte mange tilfeldigheter, og kanskje magien ved internett til at hun fant sin far.
Hun sporet ham opp gjennom sitt søskenbarn i Irland, på Facebook.

- Jeg var litt usikker på om det var rett å kontakte han. Han så litt skrøpelig ut på bildene, og da jeg fikk vite at hans kone hadde gått bort for under et år siden, ville jeg ikke legge stein til byrden hans. Det føltes tryggere å kontakte søskenbarnet mitt, sier hun.

Hun skrev en melding til søskenbarnet der hun forklarte hvorfor hun tok kontakt. Etter litt betenkningstid tok han kontakt med sin søster for å drøfte saken. Skulle de formidle til sin onkel Frankie at han hadde en datter i Norge som ville ha kontakt med ham?

Uten tvil ja, bestemte søsteren. De bestemte seg for å kontakte døtrene til Frankie først. De ble glade for nyheten om den ukjente søsteren og tok kontakt med pappaen allerede samme kveld.

Det viste seg at Frankie, som nå hadde nådd en respektabel alder på 80 år, alltid hadde håpet at datteren skulle ta kontakt. Han hadde bevart tanken om datteren han hadde, skjult dypt inni hjertet sitt.
Han hadde aldri glemt henne.

Det var kun han og hans kone som visste om denne ukjente datteren, det var en godt bevart familiehemmelighet. Men før kona hans døde hadde hun bedt ham innstendig om å finne datteren sin.

De tre søstrene tok raskt kontakt med Anne, og ba henne om å komme «hjem».
- Jeg kunne ikke forestilt meg på forhånd at de ville ønske meg velkommen inn i familien slik de gjorde fra første sekund, og jeg kan ikke beskrive den varmen jeg følte i hjertet når de sa på telefonen at jeg måtte komme hjem. Hjem til Irland, et land jeg aldri har besøkt og hjem til en familie jeg aldri har møtt, forteller Anne.

Det ble raskt bestemt at Anne måtte komme til Irland å besøke familien, det var ingen tid å miste. Da hun ankom Irland, ble hun møtt av et hav med hjertevarme fra hele familien Lynch.

- Tenk, de tok imot meg med åpne armer fra første sekund. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte enn at det var helt magisk, sier Anne.

Pappa Frankie hadde ventet i hele 52 år på å få gi datteren sin en klem. Han holdt rundt henne lenge og vel før han så på henne og sa:
- Du ligner jo på meg.

Anne og pappaen Frankie deler ikke bare trekk i utseendet, men det skulle også raskt vise seg at de ligner også i fakter, hjertevarme, humor og selvironi.

Det samme gjaldt også for de tre søstrene.
- Jeg ser så mye av meg selv i dem, og så mye av dem i meg. Selv om vi ikke har møtt hverandre tidligere, deler vi så mange likheter at det nesten er skummelt, sier Anne og ler hjertelig.

Dagen etter dette første møtet med pappa Frankie og resten av familien fikk hun noen timer alene. Hun tok med seg kaffen sin ut og satte seg ned på en benk utenfor huset.
Der kjente hun solstrålene varme mot ansiktet, og vinden stryke henne varsomt langs kinnene. Hun var endelig hjemme.
- Tårene bare trillet. Den følelsen jeg satt med der og da var jeg ikke forberedt på. Jeg var så inderlig takknemlig for at jeg ikke ga opp, selv om årene har gått, sier Anne.

Når Anne forteller om møtet med den store og hjertevarme familien, er det nesten umulig å ikke bli rørt.
Dette er en historie som vitner om både en dyp lengsel, og tapt tid som har runnet ut i sanden.
Samtidig er det også en historie som vitner om stort mot, raushet og sterke familieband tross alle odds.

En historie som nok hadde vært verdig å blitt foreviget på det store lerretet, i kinosaler verden over.

Anne håper at hennes historie kan gi mot til andre som er i den samme situasjonen som hun var, før hun motet seg opp og tok kontakt.
- Uansett hva resultatet hadde vært, så ville jeg vært takknemlig for at jeg i alle fall hadde prøvd. Nå gikk det over all forventning, og det finnes ingen ord som kan beskrive de gode følelsene jeg sitter med nå, sier hun og legger til:
- Det gagner ingen å være bitter over fortiden. Nå er tiden inne for å nyte all den kvalitetstiden vi kan få sammen. Vi skal bygge minner sammen, så lenge livet lar oss få lov til det.

Hun gleder seg veldig til pandemien er over, slik at det blir lettere å reise over landegrenser.
- Når ting åpner mer opp skal jeg ta med meg både døtrene mine, svigersønner og barnebarn til Irland slik at de også får møtt sin nye store familie, avslutter hun.

Endelig er den store familien hel igjen.