Fra bunn til topp

Sist helg deltok jeg på kretsmesterskap og klubbmesterskap i kjøring med hest for andre gang. Et spennende stevne med deltakere fra begge sider av Saltfjellet, Troms og Finnmark.

I idrett er ingenting avgjort på forhånd, selv om det selvsagt kan være noen favoritter.

Selv regnet jeg ikke med å ha noen sjanse på pallplass i selv kretsmesterskapet, men håpet på minst bronse i klubbmesterskapet.

På et kjørestevne som i helga, er det tre disipliner. Dressur, maraton og presisjon.

I dressuren kjører vi rundt på en bane etter et fastsatt mønster. Der er det om å gjøre å huske rekkefølgen på øvelsene, kjøre pent og med en hest som har god energi framover.

Maraton er action-grenen der kuskene kjører på vei og i terreng. Først i en tempoetappe uten hinder, der kondisen til hesten testes og en veterinær måler puls etterpå.

Deretter er de eventuelt klar for en etappe der de kjører rundt omkring og innom ulike hinder. Der gjelder det å kjøre riktige veier og raskest mulig.

Presisjon likner litt på sprangridning, bare at kusken kjører mellom kjegler og skal prøve å unngå å komme borti. På toppen av kjeglene ligger en liten ball som man få straffepoeng for å rive ned.

Der må man pugge rekkefølgen på portene, og kjøre både feilfritt og raskest mulig for å vinne.

Fredagen startet elendig. Jeg husket dressurprogrammene, og fikk tilbakemelding for at jeg hadde god innsikt og forståelse for dem, men hesten manglet fullstendig futt.

Det var tragisk, flaut, kjipt, ja rett og slett en stor nedtur. Mens jeg ikke har brukt å gjøre det bra i dressur tidligere, så synes jeg det har fungert bedre og bedre det siste halvåret. Det er liten trøst når konkurransen går dårlig.

Jeg var svært skeptisk til neste dags maraton. Ville hesten ha nok kondis og energi til å gjennomføre med stil? Her var gode råd dyre.

Litt ekstra kraftfor i skrotten og bokshvile til neste dags konkurranse var en selvfølge. I tillegg fikk jeg tak i en klippemaskin, og fjernet en tredjedel av den begynnende vinterpelsen til hesten. Ingen liker vel å jogge med vinterjakka på?

Som vi håpet på, var det mer futt i hesten i maraton. Faktisk så mye mer futt i at vi lå ekstra godt an både på tempoetappen og på hinderetappen. Alt gikk som planlagt. Hesten var lydig, ganske rask, og vi storkoste oss i vogna.

Det var rett og slett vanskelig å slutte å glise etterpå, fordi vi hadde hatt det så gøy.

Da resultatene var regnet ut, viste det seg ikke bare at vi hadde kjørt feilfritt og innenfor tida - vi hadde faktisk fått førsteplass!

Vi gikk fra jumboplass i fredagens to dressurklasser til førsteplass i maraton, en gren jeg aldri har hatt plassering i. Det var tidenes opptur, og det viser bare hvor fort ting kan snu.
Mens jeg var godt fornøyd, så var en venninne av meg fortvilet. Hun ble eliminert i maraton, på grunn av feilkjøring.

Hun var så nedfor at hun vurderte å la være å delta på den siste stevnedagen.

- Se på meg, sa jeg til henne. I går gikk det kjempedårlig, men i dag gikk det bra. Man vet aldri.

På presisjonskjøringa havnet jeg på sisteplass, etter å ha revet ned tre baller og kjørt for sakte. Kjempeirriterende.

Den som vant, jo, det var min venninne som hadde vurdert å ikke delta. Dermed fikk hun seg en skikkelig opptur.
Ingenting er avgjort på forhånd.

I dagens avis kan du lese om Hanne Madsen Aaøyen som stort sett kjører på tur med hesten sin, men som likevel vant to av tre delkonkurranser og dermed sammenlagt på sitt nivå i helga.

Enda et eksempel på at man aldri vet hva resultatet blir før alle er ferdige.