Først på stedet etter dramatisk flystyrt

Dagen var 7. november 1956.

- Jeg var på jobb på Epas, men forlot øyeblikkelig. Løp ut og kastet meg bakpå en motorsykkel i sentrum av Fauske som tok meg til foten av Harelifjellet i Sørfold der et norsk jagerfly hadde styrtet, forteller Cato Pedersen (78).

Rolf Rørvik, som bodde på Vargåsen og den gang var 10 år gammel, så flystyrten fra kjøkkenvinduet. Cato Pedersen, som da var i begynnelsen av 20 årene, var en av de første som kom opp til vraket. Der satt piloten død i setet.

- Det var et forferdelig syn. Det luktet brent og vrakdeler lå strødd over alt, forteller Cato som er mest kjent som «Stubb» og selger dresser og andre klær på Epas i dag.

- Piloten hadde forsøkt å skyte seg ut, noe han hadde klart, men han fikk ikke nok høyde til at fallskjermen åpnet seg.

Som ung mann var Cato Pedersen veldig nysgjerrig.

- Jeg ville ha med meg alt som foregikk. Antakelig derfor denne snarrådige «flukten fra jobb», sier Cato.

Det var snø på bakken og vekselvis sol. Det var et andre fly med på manøveren. Etter styrten kretset dette andre flyet rundt havaristedet flere ganger, husker Pedersen.

Flyet som styrtet var en F 84 Republic Thunderjet. På folkemunne mest kjent som Norges første jetjager, og det flyet som har hatt flest fly samtidig i Flyvåpenet. Mer eksakt, 200.

Flyet tjenestegjorde fram til 1960 og var det andre i sitt slag som styrtet i distriktet. Bare to år tidligere styrtet en Thunderjet på Prestegårdsjordet i Fauske.

Cato Pedersen husker de dramatiske minuttene like etter flystyrten på Harelifjell.

- Forsvaret tok med seg piloten og noen av vrakdelene, men flystyrten var av en slik karakter at mindre vrakdeler ble spredt ut over et stort område. Jeg ble fortalt at lokale folk plukket vrakdeler i fjellet mange år etterpå.

Piloten som omkom var en ung mann fra Nannestad og i årene etterpå utspant det seg en historie som skulle få folk til å heve øyenbrynene.

Hvert år etter ulykken - på selve ulykkesdagen - kom en mann i 50-årene til Rødås. Han vandret i fjellet noen timer der ulykken hadde skjedd. Så dro han. For så å komme igjen året etter. En av de fastboende tok mot til seg og spurte mannen hvorfor dette årlige ritualet.

- Jo, du skjønner, det var min sønn som omkom i flyulykken oppe i fjellet her, var svaret de fikk.