Follow that car!

«Follow that car!», er en klassisk replikk i en gangster- eller detektivfilm.

Til og med i Pelle og Proffen-filmen «Døden på Oslo S» hadde de en slik scene. Guttene hiver seg inn i en taxi, og ber sjåføren følge etter en Mercedes. I den sitter bestyreren av barnehjemmet og Lena, kjæresten til Pelle.

Den sporty taxisjåføren, som senere viser seg å være en mester i kampsport, slår til og med av taksameteret når han får høre hvilket oppdrag guttene er ute på.

Nok om det. Jeg kan ikke si at jeg har noen like spennende opplevelser med biljakter, men jeg har noen episoder fra sist sommer der jeg skulle følge etter en bil, med forskjellig utfall...

Vi var på ferie i Lofoten, og på grunn av at vi var så mange, trengte vi to biler. Siden jeg var minst kjent i området, kjørte jeg bakerst. Det hele burde altså være ganske så enkelt, jeg skulle bare følge etter den andre bilen. En grå Mitsubishi Outlander.

Ved en anledning da vi skulle ut og kjøre et eller annet sted, kanskje det var til Vikingmuseeet på Borg, så ble jeg liggende litt bak den andre bilen. Det kom biler i mellom, og det var litt vanskelig å følge med.

Med ett så jeg en bil som hadde kjørt ut på en busslomme, og jeg svingte inn etter den.

- Mamma, hvorfor kjører du inn her, spurte en av mine håpefulle.

Han kunne gjerne spørre. Bilen som stod foran oss var en hvit Volvo. Jeg svingte ut på veien igjen, og vi tok heldigvis igjen reisefølget vårt i neste kryss.

På avreisedagen, skulle vi først kjøre til et sted det var en matfestival. Vi var litt usikker på akkurat hvor dette var, men vi kjørte nå avgårde. I en rundkjøring like ved Leknes sentrum, kjørte jeg halvveis gjennom rundkjøringen og inn ved senteret.

- Hvorfor kjører du her? Det der er ikke deres bil, kommenterte den håpefulle.

Han hadde helt rett. Jeg hadde fulgt etter en grå Honda CRV...

Nå virker det sikkert som om jeg er en veldig forvirret dame, eller en person som ikke burde kjøre bil, fordi jeg ikke er nok oppmerksom. Dette hører nok til unntakene i min historie som sjåfør, men jeg ser at det er krevende å skulle være sjåfør samtidig som man skal finne ut hvor man skal hen, uten å ha gps i bilen.

Selv har jeg vært kartleser på en rekke ferieturer. Heldigvis for det. Ellers hadde vi havnet en helt annen plass enn vi egentlig skulle, en gang på bilferie i Sverige. Sjåføren var særdeles påståelig om hvor vi skulle i et veikryss, men jeg stod på mitt. Jeg satt tross alt med et stort kart i fanget.

Kanskje det er nettopp det jeg hadde trengt - en egen kartleser! Det får bli et mål før neste bilferie, at den håpefulle i forsetet tar kartleseransvar.

Alternativet kan lett bringe oss på villspor...