Født med ski på beina..?

Jeg har egentlig aldri skjønt det der med at vi nordmenn er født med ski på beina. Allerede fra første åndedrag har man liksom et press på seg å bli god på ski.

Skoler og barnehager arrangerer ofte skidager, hvor man skal spenne på seg disse avlange sakene i glassfiber, enten man vil eller ikke. For nå skal vi gå så så langt, spise matpakke og kose oss.

Da jeg gikk på barneskolen var skidager et mareritt. Ikke fordi jeg mislikte så sterkt å gå på ski, det er noe som har kommet i de senere årene.

Det var ingenting av mitt skiutstyr som hadde snev av glassfiber i seg. Mine ski var laget av treverk og var akkurat litt for breie til de preparerte løypene, slik at jeg aldri kom til å få skikkelig gli, uansett farge på swix-en. Det gjorde ikke saken noe bedre at stavene var laget av bambus.

På mange måter skulle man tro at jeg ble født i 1955, og ikke 1985. Men det var nå sånn det var. Vi hadde ikke god råd, men vi hadde ski. Selv om det ikke var av den nymoderne typen.

I dag er jeg veldig for gjenbruk, det føltes bare ikke like godt når samtlige av klassekameratene kom med nye ski de hadde fått i julegave, og jeg kom med noe som kanskje tippoldefar hadde fått et år. Det opplevdes i alle fall sånn.

Noen år senere fikk jeg mine første glassfiberski, kjøpt brukt såklart, men jeg følte meg som en vinner. Hvite Fischer-ski med oransje detaljer og et klistremerke som vitnet om at skiene hadde forsert fjellet i forbindelse med Birkebeinerrennet.

Da kom også skigleden, for ei lita stund. Jeg har vokst opp med lysløype 150 meter fra husdøra, og en vinter var jeg svært ivrig. Jeg fylte opp skikort i vinterferiene og slo egne rekorder.

Hva som skjedde etter denne iveren aner jeg ikke. Jeg kan kanskje prøve å skylde på global oppvarming og dårlig skiføre, men jeg lurer bare meg selv. For det er strengt tatt mange steder med flotte løyper.

I boden står ganske så nye ski nå, og nye staver. Jeg kjøpte på tilbud et år sesongen var på hell. Jeg hadde SÅ lyst til å finne tilbake skigleden, men den er fortsatt godt gjemt. I stedet kvier jeg meg for å gå på ski igjen, litt redd for bratte nedover bakker og dårlig teknikk.

Men hvem vet? Kanskje jeg en vakker dag står på startstreken til Kobberløpet, full av giv og lyst, og ski som passer i sporet.

Uansett om påsken tilbringes hjemme, i skisporet eller til fots, så håper jeg den blir akkurat det du trenger og ønsker at den skal være. Lad batteriene der du kjenner at du får det til, ikke der mange andre mener du burde lade opp.

Og du, det er lov å nyte en kvikk-lunsj på verandaen også. God påske!