Trond Hagen, kontaktperson for ledere i Utdanningsforbundet Nordland.
Utdanningsforbundet
Debatt:
«Flytt deg jævla hore, ellers dreper jeg deg!»
Dette er en hverdag som ikke er verdig for elever eller lærere.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no
En helt vanlig setning på alle arbeidsplasser i Norge. Eller, er det kanskje ikke det? Nei, du må være lærer i skolen for å bli tildelt slike gloser. Dette er dessverre en setning mange ansatte i skolen opplever, og kreativiteten til mange elever er stor når det kommer til å utvide vokabularet sitt.
Dette er ikke eleven sin feil. Årsakene til at elever kommer med slike utbrudd kan være mange. Det kan være diagnoser, uheldige hjemmeforhold, sammensetning av elevgrupper eller trender i tiden hvor slik adferd er blitt mer og mer vanlig. Store nedskjæringer i skolebudsjettene hjelper heller ikke på. Det som er sikkert, er at lærere og ledere som er igjen, må håndtere dette.
Noe som også er helt sikkert, er at utviklingen går feil vei. Det siste året har det vært en økning på 30 % i antall meldinger om vold og trusler mot skoleansatte. Situasjonen er så ille, at i de 20 største byene i Norge kommer det i snitt hver dag 136 meldinger om vold og trusler. Hver dag! Ifølge arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), oppgir 26 % av lærerne at de har vært utsatt for vold eller trusler på arbeidsplassen. Dette er fire ganger høyere enn for yrkesaktive ellers i samfunnet. Dette er skremmende høye tall, og det bør gjøre alle bekymret.
Nå er det nok flere årsaker til at vi ser en så stor økning i antall rapporteringer. Det ene er at lærere har blitt flinkere til å rapportere inn. Tidligere var det ikke kultur for å melde fra om slike hendelser, men en sterk økende tendens av vold og trusler i skoler har ført til at lærere har blitt flinkere til å si ifra. Det vi også vet, er at det blir kuttet i ressursene til skolene hvert år. Vi leser det i media, og våre tillitsvalgte rapporterer inn hvert år at nå blir det nedskjæringer i skolene. Hvert år! Kan det være en sammenheng med kutt i skolebudsjettene og en økende grad av vold og trusler i skolene? Det er nesten ingen lærere igjen i skolen som kan ivareta elevene som har adferdsutfordringer.
Det vi også får tilbakemeldinger om, er at lærere må gå ut på gangen og gråte litt, ta seg en liten pause, kvinne seg opp, og så ivareta elevene på best mulig måte. Dette er en hverdag som ikke er verdig for elever eller lærere.
For lederne i skolen er dette et stort problem. Lederne har ikke nok lærere til å kunne ivareta elevene på best mulig måte. Dette fører til at mange ledere må gjøre denne jobben selv. Med svært begrensede ressurser til ledelse, går dette ut over det som er en av ledernes viktigste oppgave, å drive god skole og skoleutvikling.
Det opplagte svaret for å bøte på problematikken er å styrke laget rundt læreren. Arbeidsgiver har et klart ansvar, når man jobber med mennesker skal det gjøres risikovurderinger. Er det en risiko for at noe kan skje, så er det et godt grep å ikke være alene. Miljøterapeuter blir ofte nevnt som et tiltak for å avlaste læreren, og det er et godt tiltak. Det som er veldig viktig, er at dette ikke går på bekostning av lærerne. Det hjelper ikke å redusere på antall lærere, for å kunne tilsette miljøterapeuter. Tvert imot, det er læreren som er nøkkelen til hele problemstillingen. Det er læreren som har kunnskap om hvordan håndtere elevene, hvordan forebygge og lage det gode arbeidsmiljøet som elevene har krav på.
Gode lærere og nok menneskelige ressurser er en forutsetning for å kunne ivareta alle elever. Dette må også sees sammen med tilgjengelig areal. Noen ganger vil det være nødvendig å kunne dele klassene for enn kortere eller lengre periode, eller ta elever ut på grupperom eller andre rom. Det kreves både menneskelige og fysiske ressurser for å kunne gjøre slike tiltak. Dette koster penger, men har vi råd til å la være?
Skolen har over mange år blitt neglisjert av den norske stat. Det hjelper ikke å frasi seg ansvaret for skolen ved å si at kommunene må prioritere. Kommunene prioriterer, men de prioriterer ikke skole. Kommunene legger seg på et minimumsnivå av hva som er lovlig i skolen, og det er ikke nok.
Lærere og ledere i skolen skal ivareta det pedagogiske og faglige ansvaret, men kommunen, fylkeskommunen og staten er helt nødt til å ta sitt ansvar. Det trengs mere ressurser i skolen og støttesystemene må rustes opp for å ivareta barn og unge med større sosiale utfordringer. Dette vil gi en verdig skolehverdag for elever og lærere.
Trond Hagen
Utdanningsforbundet Nordland