Flygende skogmus

Jeg har fundert over en sak gjennom ferien. Det er noe som har gitt meg til dels stort hodebry.

Men før jeg kommer til selve saken så må vi begynne på, ja begynnelsen.

Min lille flokk, bestående av meg og ektemannen min Christian og vår firbeinte skjønnhet Aithi hadde i midten av juni hele to uker foran oss med bobilliv, kos og bading.

Ferie med rulle-hytta, og siden været var så som så hjemme - så bar det mot Sverige.

Første stopp ble like utenfor Arvidsjaur på en utrolig koselig liten campingplass litt utenfor allfarvei.

Der skulle vi bedrive feriedank noen dager sammen med mamma og pappa før ferden gikk videre.

Sjöstjärnans camping ligger idyllisk til ute på en odde omgitt av vann. Det er ingenting negativt å si om campingen på noe som helst vis.

Tvert om. Det er en lang, lang rekke fordeler med både plassen og vertskapet. Det råder en ”føl-deg-som-hjemme-mentalitet” som jeg elsker.

Og så er det jo veldig idyllisk, spesielt når været er fint.

Skulle det være noe som helst å plukke på, så er det at det i denne perioden av året er flere enn oss som trives med å feriere der.Og da mener jeg ikke tobeinte turister, selv om det er mange av dem også. Det jeg mener er alle de uinviterte turistene med vinger.

Små og store flyvende vesener med åpent gap, som av en eller annen grunn som jeg ikke helt forstår, foretrekker å lande på meg.

Sjokkert kunne jeg også fastslå at jeg aldri har sett større klegg enn de som summet rundt på Sjöstjärnans camping.

Jeg mener helt oppriktig at det er et problem når kleggen er på størrelse med ei middels stor skogmus.

Bevæpnet med både myggspray og Thermacell kjempet vi med både klegg, mygg, brems og knott i tre dager til ende.

Jeg vil si at stillingen ble uavgjort. De flyvende led noen tap, men det gjorde jaggu vi også.

Og da kommer vi tilbake til det jeg har brukt store deler av sommeren til å fundere over:

Hvordan kan det egentlig ha seg at en klegg som er stor som en spurv og tung som et middels frokostegg kan lande på ryggen din og glefse i seg en bit av deg så stor som en ikea-kjøttbolle, uten å i det hele tatt lage en lyd?

Før glefset får man ingen advarsel om man ikke rakk å se den store skyggen som nærmet seg.

Til sammenligning kan ei helt uskyldig flue eller en mygg holde en hel familie våken ei hel natt med summinga si.

Hvordan kan dette henge i hop?

Akkurat nå når jeg skriver dette, er det ei flue som har forvirret seg inn på kontoret mitt, og jeg kan fortelle deg at den holder en helsikes holoi her inne.

Nå har jo utviklinga på det meste gått så langt her i verden, så kan vi ikke finne opp et lydsystem som vi kan feste på kleggen i det sekundet den klekkes?

Hadde den laget like mye styr rundt seg som ei flue, så ville kampen vært mye mer fair synes nå jeg.