Ferieparadis med sjel og historie

SØRFOLD: Den tidligere prestegården på Rørstad har vært i familien i generasjoner.

- Det var min bestefar, Hans Hjertø, som i sin tid kjøpte prestegården, forteller Ove Harsund. Dette skjedde i 1906, da kirkesognet solgte ut alle sine eiendommer. Ove og Astrid Harsund ferierer i et bygg der historien til både familien og bygda sitter i veggene.

Alaska

Bestefar Hans hadde vært i Alaska på laksefiske i noen år, der tjente han penger nok til å kjøpe eiendommen på Rørstad. Flere andre bygninger fulgte med, og de han ikke hadde bruk for ble flyttet eller revet og tømmeret ble gjenbrukt. Hans Hjertø drev med silde- og laksenot, og sammen med kona Bine driftet han gården.

- Men han hadde nok ikke videre interesse for gårdsdrift, forteller Ove.

Siden ble eiendommen delt mellom de fem barna. Oves far fikk hovedbruket, og for ham falt gårdsdrift mer naturlig. I dag fungerer eiendommen som fritidsbolig for Ove og Astrid Harsund, samt besøkende barn og barnebarn.

- Vi var vel ti stykker her i forrige uke, det ble trangt, men det gikk, smiler Astrid.

Rå egg

På Rørstad omtales gården fortsatt som «prestegården», og bygdeveien til kirken går tvers over tunet. Dette fører til at turister og folk som er på omvisning ofte titter inn gjennom vinduene i huset.

- Sånn er det, man må bare forsone seg med det, smiler paret.

De har bygget en platting på baksiden av huset, som ligger mer skjermet til. Den går under navnet «privaten», og utsikten ut mot fjord og fjell er fantastisk.

Også etter at gården gikk over i privat eie, hadde presten kontorplass i huset, der han ordnet med papirer og møtte mennesker fra bygda. Og så lenge bestemor Bine var oppegående, ble presten alltid bedt inn på kaffe før gudstjeneste, og full oppdekking etter.

- Dette var noe bestemor hadde i seg. Og det sies at når presten kom innom før gudstjeneste, så skulle han ha et par rå egg for å klarne stemmen før messa, forteller Ove, som selv ble født på loftet i det hvite huset.

Skolegang

Ove og hans to eldre søsken tilbrakte barneårene på Rørstad.

- Vi var jo så heldige at vi hadde barneskole på stedet, og kunne bli her frem til syvende klasse, forteller Ove. Dermed ble han værende til i 14-15-årsalderen, hvorpå han flyttet på hybel for å fortsette skolegangen i mer sentrale strøk.

- Hvordan var det å vokse opp på Rørstad?

- Vi var jo unger, så vi lekte på ungers vis, og det var dette vi var vant med. Det var vel først når vi kom på ungdomsskolen at vi så at verden for øvrig kanskje var litt annerledes enn dette, sier Ove, og legger til at lærerne på Rørstad var realskoleelever som skulle ut i praksis, så de fikk de ny lærer hvert år. - Det var vel ikke en ideell pedagogisk situasjon, sier han.

Fraflytting

Gården ble drevet av foreldrene til Ove fram til 1973, mot slutten holdt de sauer. Etter dette flyttet de til Bodø og siden til Drammen, og gården gikk over til å bli et sommersted.

- Rørstad er jo en utkant. Stedet ga ingen muligheter for vår generasjon, så alle flyttet ut. På denne tiden fikk man også fraflytningsbidrag for å oppmuntre folk til å flytte til mer sentrale strøk, så de fleste som hadde mulighet til det, forlot stedet. Bare noen eldre folk ble igjen på Rørstad, sier Ove.

Men etter hvert begynte folk å ta vare på husene igjen, og i dag er nesten alle befolket om sommeren. - Min generasjon så verdien i Rørstad som feriested, og de fleste som har hus her har tilknytning til stedet, forteller Ove, som har kjøpt søsknenes familier ut av gården. De har skaffet seg andre hus på Rørstad.

- Alle kjenner alle her, de fleste vokste opp her og har unger på samme alder. Det er et spesielt sted, sier Ove, som ser verdien i at barna får oppleve å være i flere uker i enkle kår, på et sted uten butikk, og uten tilgang på alt mulig. - Jeg tror det er god læring å oppleve absolutt stillhet. Det får vi her, sier han.

Utfordringer

Ove og Astrid, som bor i Drammen, er på Rørstad en uke om våren og en om høsten, samt fire uker om sommeren. Flere oppgraderinger har blitt gjort i årenes løp. For å bevare gammelhuset mest mulig intakt, har de laget et påbygg hvor de har samlet sine moderne innretninger, som ny kjøkkenløsning og bad.

- Det er spesielt med et sånt sted. Det er mer vedlikehold enn på en vanlig hytte. Man vil gjerne bevare det gamle mest mulig, og vinterstormene på Rørstad kan være harde, og det sliter på bygningsmassen, sier Ove.

Siden ingen dyr beiter på Rørstad, må vegetasjonen holdes i sjakk av folk hvis det ikke skal gro igjen. I tillegg er Nordland i ferd med å legge ned hurtigbåt-trafikken, dette er siste sommer hurtigbåten går til Rørstad. - Spørsmålet er hvordan man i fremtiden skal komme seg hit så man får tatt vare på det. Hvordan det blir, det vet vi ikke, avslutter han.