Et yrke mot strømmen

Båten ruver over meg idet jeg går inn i den enorme båtbyggerhallen. Som en strandet hval ligger den der. Den virker overdimensjonert i forhold til hvordan vi ser den til vanlig. I sjøen, med halve ripa under vannskorpa.

Ei umiskjennelig lukt møter meg her inne. Litt skarp, men ikke vond. Tjære, lukter det. Til tross for rommets størrelse har eimen bitt seg fast her inne. Den blander seg med det friske treverket.

Ei elektrisk sag starter opp et sted.

Jeg finner båtbyggerlærling Mads Dragsund under båtripa. Han kapper tømmer i passe stykker. Akkurat nå holder han på med å skifte ut treverk ytterst på rekka til den gamle kutteren fra 1917.

Det er arbeid som krever både nøyaktighet og tålmodighet. Jeg ser at en stor del av jobben er gjort. Bare halvparten gjenstår nå.

I fjor tok Mads et valg som få andre unge tar. Han flyttet fra storbyen til landsbygda. Fra Oslogryta og til lille Rognan. Og han har satset på et gammelt handverksfag som er i ferd med å dø ut.

- Nei, jeg angrer ikke på valget jeg tok, smiler Mads når journalisten spør.

Han klatrer opp på baugen for å plassere trestykket der det skal være. Litt for stort. Enda mer saging. Etter litt prøving fram og tilbake, glir den på plass, som en bit i et puslespill.

Det er også dager med hardt fysisk arbeid, der Mads kjenner seg segneferdig. Men han savner ikke de stillesittende jobbene. Det skal bare en halvtime på sofaen til, så er han kvikk og opplagt.

- Man blir sliten, men på en annen måte enn når man sitter på kontor. Det er mye verre å bli sliten på den måten. Man får vondt i kroppen, liksom. Det får jeg ikke her.

Østlendingen, som er vant til utsikt mot Oslo S, med sitt pulserende byliv, eksos og trafikkstøy, har funnet seg godt til rette i stillheten under nordlyset. Akkurat det var ikke så vanskelig når han har med seg kjæresten Silje Ensby (30). Hun er med i både kor og band her i Saltdal.

Mads, på sin side, har nok med å bygge båt. Foreløpig.

Ett av de store plussene, forteller han, er at de får bo gratis her. Hos selveste båtbyggermesteren.

- Kai Linde har en egen leilighet for lærlinger, så vi har gratis losji. Det er kjempekjekt, særlig siden lærlingelønn ikke er så mye å skryte av.

- Hvordan kom du på at du skulle bli båtbygger? Er det en guttedrøm?

- Nei, det er vel ikke det. Men jeg har alltid vært interessert i tradisjonelt håndverk. Interessen for å bygge båt kom da jeg tok et kurs i å bygge kajakk. Det ga mersmak i forhold til dette med håndverk, og jeg begynte å søke mer i den retninga.

Fra før har Mads en bachelor i kunstfag og er en ivrig tegner. Han er opptatt av kulturarven, ikke bare den materielle biten, men også selve prosessen. Kunnskapen om hvordan det blir bygd.

- Jeg har vært med på å bygge plastbåter, men det er ikke noe gøy, forklarer Mads, omgitt av pussestøv og spon.

Det er kanskje det å gjøre noe med hendene, uten at maskiner tar over jobben. Og det å se det ferdige resultatet så tydelig.

Rundt oss sveises, pusses og hamres det på dekk og ripe. En jobb som før i tida ble gjort i fjæresteinene med blåfrosne never. Arbeidsgjengen er glad for å kunne gjøre dette under tak, selv om det ikke er varmt i hallen. Båtbyggerne Kai Linde og Christer Valstad og skipper og medeier av «Hermes II» Bernhard Strandvoll står på som iherdige maur. De skal være ferdige en gang i mai med den gamle båten, som er for kjendis å regne.

Den er som hentet ut av et postkort, et lite stykke Norge, der den seiler langs kysten. Så det hender at båten blir filmet i smug, og brukt i reklamesnutter her og der.

Båten som er eid av kystgruppa med samme navn, er populær til både firmaturer og opplevelsesturer. På dette dekket, som akkurat nå er under utskifting, har mange kjendiser stått og skuet utover skummende bølger eller glitrende hav. Det samme har Finansdepartementet.

Den er en av båtene man hvert år forventer å se under VM i skreifiske. Da går det for seg.

- I fjor ble det dratt to tonn skrei opp langs denne ripa på bare fire og en halv time, ifølge skipper Strandvoll.

Nå er dessuten Vikingmuseet i Lofoten interessert i å bruke båten, noe som kan gi betydelige summer i kassa for kystgruppa «Hermes II«.

Han er i vinden, «Hermes». I går var NRK her på besøk. Og han har stiftet kjennskap med BBC, men det er lenge siden.

Den gamle kutteren har imidlertid ikke bare fraktet fintfolk, men kjenner til både hardt arbeid og hardt vær. Den har vært brukt til alt mulig, som silde- og loddefiske utenfor Island og Svalbard, selfangst og ikke minst var den i fraktfart under krigen, i svært farefulle oppdrag.

- En gang smalt ei bombe bare 30 meter fra båten, forteller Bernhard Strandvoll.

For båtbygger Kai Linde er dette det største prosjektet han har fått i hende, og han klarer det ikke alene. For å komme i mål, samarbeider han med båtbygger Christer Valstad fra Bodø.

De kan takke båtbyggerhallen for at de fikk prosjektet til Rognan. De ser viktigheten ved at hallen blir ivaretatt, nettopp til formål som dette.

- Det er bra at vi kan få så store prosjekter til Rognan, sier Linde, som mener det egentlig er mot alle odds.

- Det ble sagt at båtbyggingens tid er forbi. Men den er ikke det.