Et tilskudd til diskusjon om Mannegruppa Ottar

Det er så mye pro et contra i denne saken at et gjennomsnittlig menneske får vansker til å danne en fornuftig mening.

Vi er alle følsomme når det gjelder barn! De er vår fremtid og tukler noen med barna, som medfører skader ut livet, så tukler de med vår fremtid.

Barn er naive! Lettlurte. Og i hendene til syke, voksne, veltalende mennesker – helt ubeskyttet. Nesten hver gang når jeg leser eller hører om misbruk av barn forsøker jeg å sette meg i foreldrenes situasjon.

En gang i vårt «forrige liv» var vi i situasjon da vi ikke kunne gi, garantere, til barna våre den beskyttelse som vi, som foreldrene, skulle yte. En forferdelig følelse av avmakten som spiser en innvendig. En følelse til å bli gal av.

Og hva med misbrukte barn? Veldig sannsynlig merket livet ut. Så, mange tanker kommer frem når jeg leser at misbrukere har krav på beskyttelse av sitt private liv etter at de har sonet ferdig sin straff. Som jurist, anser jeg at det er, egentlig, riktig. Samtidig, konsekvenser for deres ugagn kommer til å vare mye lengre. Kanskje lengere enn deres liv iom. at barna er vanligvis mye yngre en gjerningspersonen. I

stedenfor å bli et tilskudd til velferdssamfunnet, blir ofte misbrukte barn avhengige av det samme samfunnet.

Kanskje er det drøyt å annonsere til hele omverden hvor dømte barnemisbrukere bor? Samtidig, kanskje de som har små barn, har
interesse å vite om det er noen slik i deres nabolag eller på barnas vei til skolen? Igjen, hvis noen av dømte barnemisbrukere forsøker å reintegrere seg i det ordinære «elveleie» en slik offentliggjøring vil, uten tvil, ødelegge deres sjanser.

For, jeg har ingen tvil, noe sånt kan bare gjøres av syke mennesker. Men deres sykdom gjør dem farlig for de mest følsomme og svakeste medlemmene av samfunnet, og hvis jeg skal veie for og imot hvem sin beskyttelse skal prioriteres – er jeg ikke i tvil.

Det er derfor et komplisert spørsmål.

Jeg vet at mange vil påberope en eller annen internasjonal konvensjon og påpeke at til og med en dømt pedofil, som har sonet sin straff, har menneskerettigheter. Noe som er riktig!

Men samtidig, er det også mange konvensjoner som beskytter barn og deres rettigheter til et normalt liv uten vold og «uskikkelig» behandling av voksne mennesker. Ikke bare norske barn!

Den norske staten har også ansvar og plikt til å beskytte barna i utlandet mot norske seksuelle forbrytere. En offentlig hemmelighet er at mange pedofile reiser til utlandet, til fattige land og misbruker barna der. Slik slipper de straffen her i Norge. Og ofrene er så fattige, desperate, at de (eller deres foreldre) gjør hva som helst i kampen for overlevelse.

Det sies at det sterkeste instinkt som finnes er – overlevelses instinktet. Så, at «våre» seksuelle forbrytere utnytter andre sin nød – er slett ikke riktig! For å beskytte barna i fattige land mot sine seksuelle «predatorer» ønsker en del land å innføre obligatorisk beslaglegning av pass til dømte barnemisbrukere.

Jeg hører allerede argumenter som går ut på: - Da skal de forsøke å tilfredsstille sine syke behov her i Norge. Jo mer jeg tenker på det desto mer innvikler jeg meg i en ond sirkel av ubesvarte spørsmål.

En ting er jeg sikker på. Jeg vil ha sikker oppvekst til barn. Hvis barna mine opplevde noe dårlig av sine skolekamerater på vei til/fra skolen, ringte jeg med en gang til vedkommendes foreldre og gav tydelig til kjenne at jeg ønsker at barna mine skal vær trygge på skoleveien.

Det er, vel, vi alle ønsker til barna våre. Kanskje de som har barna i «rett alder» kunne få et tips om å passe bedre på barna sine hvis en misbruker er i nærheten. Kanskje. Jeg vet ikke. Det er så komplisert.