Et enormt langt fall

De siste dagenes nyhetsbilde har stort sett bare handlet om én ting. Petter Northugs innrømmelse på Instagram om at han har blitt stanset av politiet i ruset tilstand, etter å ha kjørt i 168 kilometer i timen og det etterfølgende funnet av kokain hjemme hos skistjernen.

Siden da har en av de mest polariserende diskusjonene jeg noengang har sett preget alt fra kommentarartikler som denne, til sosiale medier.

Enten så menes det at Northug må tilgis med bakgrunn i alt han har gitt oss av gleder i langrenssporet, eller så skal mannen korsfestes for alltids.

Det er rett og slett ikke særlig vakkert å se på.

For det første. Både fyllekjøringen i 2014 og denne siste saken er fullstendig uakseptable. Det er idioti hinsides det meste jeg kommer på. På et rent personlig plan er det nesten ingenting som provoserer meg mer enn de som velger å kjøre i påvirket tilstad.

Grunnen til det er som det står i så godt som 100 prosent av promille- og ruskjøringsdommer jeg har lest. Rusen forklarer kanskje hvorfor noe du har gjort noe dumt, men det unnskylder det ikke.

Ingen har tvunget noen til å kjøre bil etter å ha drukket eller ruset seg på andre måter. Det er et bevisst valg som må tas, og da velger man samtidig å ta en risiko på andres vegne ut over det samfunnet er villig til å akseptere.

Sleng på at man kjører nærmere 60 kilometer i timen over den allerede høye hastigheten på 110, og det sier seg selv at det er noe som må både stoppes og straffes. Hardt.

Å skulle si at det er noe man skal se på med et formildende blikk fordi vedkommede som utførte det har gitt oss jublende nordmenn mye å strekke hendene i været over, hører ingen steder hjemme.

Petter Northug gjorde en idiotisk handling, og hadde jeg kunnet, skulle jeg fortalt han nettopp det.

Like etter dette skjedde, ble en annen mann stoppet i nesten like høy hastighet over Saltfjellet. Også han var ruset, og prøvde i tillegg å stikke av fra politiet.

Han og Petter Northug deler nok en strafferettslig temmelig lik skjebne. De vil nok møte et rettsvesen som dømmer dem til å betale store bøter og til å sone en stund i fengsel.

Men han som kjørte her i distriktet, han slipper én ting som Northug må stirre ned for resten av sitt liv. Alle vet det var han. Absolutt alle. Det er prisen som kjente mennesker, som har skapt sin karriere og sin formue gjennom andres oppmerksomhet, må betale.

Selvsagt skal dette skrives om. Selvsagt har saken offentlighetens interesse. Det er overhodet ikke synd i Petter Northug for de handlingene han har gjort, og kanskje heller ikke for det massive hylle/lynsjekoret som nå krangler så busta fyker på nett.

Men, jeg har forståelse på grunn av det. Jeg har forståelse for at det er svært vanskelig. Jeg har også stor forståelse for at folk står ved Petter Northug etter dette. Det er mulig å være forbanna så det ryker over hvor dumme folk kan være, og samtidig være glad i dem.

Jeg, og sikkert alle med meg, har enten gjort dumme ting selv, eller har noen nær seg som har gjort det. Veien videre er ikke evig fordømmelse, men tilgivelse.

At akkurat det er vanskelig for de som kanskje har mistet noen nære og uskyldige i rusrelaterte ulykker, har jeg veldig stor forståelse for. Det hadde jeg sikkert hatt selv også.

Petter Northug må ta sin straff som alle andre, og man kan bare håpe at han og det systemet som er laget for å ta vare på de som gjør slike handlinger, sørger for at han kommer seg videre i livet.