Et dagseventyr i Sulitjelma

Jeg har nylig flyttet til Norland, nærmere bestemt Røsvik. En del av motivasjonen for å forlate det flate Østlandet hvor jeg opprinnelig kommer ifra, var å utforske de fantastiske fjellområdene som finnes her i nord.

Det gikk ikke lang tid før kollegene på arbeidsplassen plukket opp mine fjellinteresser og startet å spre gjetord om Suliskongen. Jeg var allerede kjent med Sulitjelma. Det hadde min far sørget for. Han har lest om gruvesamfunnet og de historiske hendelsene som har foregått i dette området fra en roman av Dag Skogheim. Her skilles imidlertid våre veier, for der han er mest interessert i det historiske bakteppet til et sted, så er det fjellene som appellerer mest til meg.

Og Suliskongen har høy appell. Alle fjelltopper med monarkiske referanser er interessante i seg selv, og det at den ruver majestetisk over Sulitjelmamassivet samt er Nord-Norges nest høyeste topp, bidrar ytterligere.

Det at den også er flankert av topper med referanser til andre yrkesgrupper ved Det kongelige hoff medfører også økt nysgjerrigheten for området.

Jeg la derfor tidlig en plan om å bestige alle fjellene som omkranser Sulitjelmaisen, nemlig Vagnatjåhkkå, Suliskongen, Dama, Knekten og Stortoppen, og det på ski så raskt forholdene var gode.

Dagen som utpekte seg som ideell var en lørdag i slutten av mai. Det var tilnærmet tropevarme og varmerekordene falt som fluer i Nordland. Det var meldt strålende sol og tilnærmet vindstille. Det lå snø helt ned til Sulitjelma, så turen startet ved kirken.

Ettersom jeg ønsket å komme et stykke avgårde før snøen ble for tung, ble det tidlig start med avmarsj fra bilen klokka 05.00.

Skarelaget var hardt og gav lav friksjon opp over Gikenveien de første kilometerne. Jeg ankom Ny-Sulitjelma fjellstue etter 45 minutter. Ut ifra skigarden på utsiden å dømme, så var det flere som hadde tenkt seg på Suliskongen denne lørdagen.

Jeg registrerte at alle hadde fjellski, mens jeg kikket ned på mine langt tyngre randonnéestøvler og 105mm toppturski.

Hovedmålsettingen var først og fremst å bestige alle de nevnte toppene, men da delmålet også var å finne flott skikjøring, var jeg ikke villig til å inngå et kompromiss mellom lav vekt og dårlige kjøreegenskaper.

For å kompensere noe hadde jeg derimot gått for det kledelige antrekket heldekkende racingdrakt, og var således egentlig fornøyd over at alle på fjellstua tilsynelatende fortsatt sov da jeg fartet forbi.

Solen hadde nå beveget seg et stykke over horisonten og jeg kjente allerede varmen i kinnene. Jeg suste innover og ankomst raskt brefallet mellom Stortoppen og Vagnatjåhkkå. Her vurderte jeg stegjern, men snøen var ikke hardere enn at jeg kunne sparke egne spor og spare de til senere.

Oppe på breen dreide jeg raskt mot sørøst og siktet meg inn på Vagnatjåhkkå. Det som er fint med denne toppen er både utsikten den gir, ettersom man ser rett inn på Suliskongen over breen, men også at den er vestvendt.

Solen hadde allerede fått nok tak til at jeg fikk fantastisk styresnø og kunne sette store svinger i høy fart ned fjellsiden. Da jeg nærmet meg bunnen var det bare å sette seg i hockey, og på grunn av breens flate natur var solpåvirkningen her nede langt mindre merkbar

Jeg beholdt hockeyposisjonen til jeg var halvveis over breen før jeg staket resten.

Suliskongen ruvet nå litt over 500 høydemeter over meg, men dessverre hadde verken sol eller temperaturen påvirket dens nordvestvendte fjellside noe, så det ble en heller hard og isete affære å komme til toppen. Stegjern og ski på sekk ble løsningen de siste hundre høydemetrene.

På den andre siden var utsikten enda bedre enn det jeg hadde håpet på. Tvers over breen så jeg tydelig svingene mine skåret inn i snøen ned fra Vagnatjåhkkå og videre litt til høyre kunne jeg nå også skimte konturene av de første gruppene av skiløpere oppe på breen. De fremsto som høyreiste maur langt der nede.

Jeg satte raskt kursen mot Dama, som var neste topp på listen, og da skikjøringen ned fra Kongen ikke var noe å skrive hjem om, er det mer givende å beskrive topp-partiet opp langs eggen på Dama.

En luftig og eksponert rygg, med god og stabil snø, alt man kan drømme om for oss som liker å ferdes på luftige plasser i fjellet innenfor trygge rammer.

Topp nummer fire, Knekten var mindre spennende, men jeg fant noen lommer av fin snø mellom de avblåste partiene på vei bort til Stortoppen.

Den nest høyeste toppen rundt Sulitjelmaisen, Stortoppen, turens siste topp, er kanskje vel så mektig som Kongen selv, i alle fall sett fra riktig vinkel. Toppen viste seg også å bli dagens hardeste nøtt, da forholdene her minnet mye om det som møtte meg på vei opp Dama, bare skrudd opp et par hakk.

Eggen var spissere, snøen noe mer utrygg og konsekvensene ved fall større. Noen få høydemeter under toppen innså jeg nederlaget og resignerte, da hadde den indre dialogen allerede foregått i ti minutter og drøftet frem og tilbake mellom hvor langt jeg var villig til å tøye strikket for å fullføre runden.

Skikjøringen ned var derimot helt prima, spesielt toppartiet som er en stor åpen flanke, innbød til herlig skikjøring. Det at det bare var mine egne skispor samt sporene av et reinsdyr, som brøt det monotone snølandskapet er også noe som bidro til økt fjellglede.

Hadde dette området vært sørpå, kan du banne på at alle toppene hadde vært sakset opp av skispor i alle himmelens retninger, mens her var det altså bare meg og min firbeinte venn.

For min del avsluttet jeg turen mentalt oppe på breen, da reisen ned til bilen kun ble en transportetappe. Snøen var så varm og fuktig at den eneste måten jeg klarte å opprettholde en adekvat hastighet på, var å lene meg tilbake i støvelen og presse vekten bakover.

Så snart jeg avvek fra denne strategien holdt jeg på å slå salto da friksjonen i den sugende snøen resulterte i bråstopp fremover.

Med brennende smerter i forside lår ankom jeg bilen nede ved kirken igjen etter ni timer i fjellet. Jeg var storfornøyd med en fantastisk dag, og feiret med å kjøpe to liter sjokomelk og Royal Trippel på den lokale Coop'en før jeg kjørte strålende fornøyd hjemover.

Det å kunne ha slike opplevelser innenfor en armlengdes avstand er fortsatt uvirkelig for en østlending som meg.