Foto: wikimedia commons

På kanten:

Et blodig, uhendig griseri

Av og til er jeg så lei av å være jente at det er til å spy av. Det er sider ved den kvinnelige kroppen jeg har ønsket nord og ned.Nå blir jeg nok v...

Publisert Sist oppdatert

Av og til er jeg så lei av å være jente at det er til å spy av. Det er sider ved den kvinnelige kroppen jeg har ønsket nord og ned.

Nå blir jeg nok veldig billedlig og personlig, så om du er av den sarte typen foreslår jeg at du bare blar videre. Men om du er av den typen som elsker ærlighet, åpenhet og deskriptivt språk, så må du gjerne bare fortsette. Jeg har i alle fall aldri hatt noen problemer med å by på meg selv.

Mensen må være noe av det mest grisete, mest unødvendige og ekleste som finnes, og det groveste overgrepet som noen gang har skjedd mot en livmor.

Det hele starter med et smertehelvete, i puppene for mitt vedkommende. Så kommer det skiftende humøret som nesten gjør kål på diverse forhold rundt om i verden. Det hele utarter seg som en uke med røde ansikter og sprettende tårer i en skikkelig uskjønn forening.

Deretter tiltar smertehelvetet i form av små vesener som har knivstikkerkonkurranse inni livmoren. Det er som om det er om å gjøre å gjøre mest skade under den månedlige knivstikkerfestivalen.

Så kommer det aller verste. Et griseri uten like, som om det er Satan selv som holder et hardt sommerparty utenlands og får i seg litt for mye god drikke, og spyr i dagevis i de kvinnelige forplantningsorganene.

Jeg har gått på prevensjon halve livet ene og alene for å slippe unna den månedlige festivalen inni kroppen. Helt til den for et halvt år siden sluttet å fungere, som den har gjort siden jeg var 17 år.

Den situasjonen når man står der, på badet, og det er den første dagen av Satans festligheter, er så fortvilende at man nesten ikke vet forskjell på opp eller ned. Og kjæresten er nesten like fortvilet, for ingen av oss har skjønt humørsvingningene eller de plutselige dritsur-anfallene som har vært sporadisk en uke i forveien.

Hvis jeg kunne valgt, som jeg jo har gjort siden jeg var tenåring, skulle jeg ikke vært nødt til å ta stilling til hele prosessen. Mange ganger i tenårene har det oppstått ulike situasjoner hvor jeg skulle ønsket at jeg sank dypt nedi jorden og aldri tittet opp igjen på grunn av uhell.

Når det blør gjennom buksa på en kafé-stol, det er flaut det. Eller når den lyse buksa kan avsløre at «Tante Rød» er på besøk mens du er midt i skoletimen, midt i klasserommet, på ungdomsskolen. Det er heller ikke noe særlig.

Jeg turte aldri å gå i hvite bukser av den grunn.

Vi reddet heldigvis hverandre på ungdomsskolen. Vi lånte bort gensere, som man kunne knyte rundt livet, for å skjule hele blomstringen i bakenden på buksa.

Vi tok vare på den som lå nede for telling og sørget for å få dem trygt hjem uten at hele ungdomsskolen skulle finne på nye, flotte menstruasjonskallenavn til vedkommende.

Det aller verste er å bli syk MENS det står på som verst. Jeg har aldri syns mer synd på meg selv enn da, og kommer antakelig ikke til å syns synd på noen andre før de har opplevd det samme heller.

Og om man skulle være så uheldig å få magesjau, så er det bare å ønske lykke til og god jul.

Nå er jo alt litt satt på spissen, men du skjønner nå tegninga likevel. Det er noe herk å være kvinne av og til.

Det skulle fantes en av-og-på-knapp for den dritten. Det er nok mange som ville teipet sin igjen på «av».

Powered by Labrador CMS